Den radikale misforståelse

«DET ER VIKTIGERE

å være med i EU enn i regjering», har Erna Solberg stadfestet. Logisk, siden det vil være mye lettere å føre Høyre-politikk i en Union som har grunnlovsfestet markedsøkonomiens fire friheter. Men hvor i all verden er da de venstreradikale ja-folka på vei hen? Og hvorfor i all verden sier halvparten av SVs velgere ja til EU?

De mest dominerende media i vår hjemlige andedam har tegnet et bilde av den europeiske venstresiden som EU-vennlig, og at EU-kritikerne bare befinner seg på ytterste høyre fløy. Dette er feil, og det er beregnende stigmatiserende. Man må ha mistet sin analytiske evne i EU-iveren for ikke å registrere at grunnlovsfestingen av de fire friheter er heftig kritisert av europeiske venstrepartier. Det samme gjelder den økonomiske og monetære union. Mange venstrepartier har stått i bresjen for å kreve folkeavstemninger om både grunnloven og ØMU i sine hjemland.

NETTVERKET

«det radikale Ja» har omtalt EU som den eneste politiske struktur som kan regulere globaliseringen. Politisk regulering i en globalisert verden er høyst nødvendig; det er jeg enig i. Men overhodet ingenting tyder på at EU ønsker eller er egnet til å styre markedskreftene. EU har nettopp grunnlovsfestet prinsippet om de fire friheter. Det er i seg sjøl oppsiktvekkende at klare ideologiske spørsmål slås fast i en forfatning. En grunnlov omhandler vanligvis institusjonelle spørsmål og innbyggernes rettigheter - ikke det de fleste mener er kontroversielle politiske spørsmål. Grunnlovsfestingen av de fire friheter innebærer at den markedsliberalistiske ideologien overordnes alle andre hensyn i Unionen, som for eksempel miljø. Av slikt blir det ikke styring av markedet! Hvis ja-folk på venstresiden skal inn i EU for å bremse markedskreftene, så må de ikke bare endre EUs rådende politikk. De må endre selve Grunnloven til EU.

Grenseoverskridende utfordringer må sjølsagt løses gjennom internasjonalt samarbeid. Men makten kan ikke flyttes til organer som ikke ivaretar demokratiske hensyn. Og EU er ikke demokratisk. EU-parlamentet får en sterkere stilling med den nye Grunnloven. Det har helt ukritisk blitt framstilt som et demokratisk framskritt. Riktig det - hvis man ønsker seg en statsdannelse! Et styrket parlament betyr at overnasjonaliteten vinner enda mer fram i EU. Når EU-parlamentet får mer makt, er det de store folkerike land som får mer makt. Smålandene taper fordi innbyggertall bestemmer antall seter i Parlamentet. Dette er rett og rimelig hvis man ønsker nasjonalstatene dit pepperen gror.

Det er en fair sak å være føderalist, og å ønske Norge inn i en statsdannelse i Europa. Men for oss andre, som ønsker et styrket demokrati på nasjonalstatsnivå, så er EU en grunnleggende udemokratisk institusjon som sentraliserer makta og flytter den vekk fra folk flest.

«IMPERIET SLÅR TILBAKE»

var en overskrift i Frankfurter Allgemeine nylig. Artikkelen beskrev hvordan Stern-reporteren Hans-Martin Tillack ble arrestert og fikk beslaglagt PC og dokumenter etter å ha skrevet kritiske artikler om «eurokratene». I europeiske media har man rullet opp atskillige saker om korrupsjon, kameraderi og snusk. Som forvaltningsorgan står EU til stryk. Bare 5 % av pengestrømmene i EU passerer uten kritikk. Øvrige 95 % kunne ikke aksepteres av EUs egen revisjon på grunn av «hyppigheten av feil som ble funnet»! Er det denne kulturen norsk venstreside vil ha oss inn i?

EU er og blir et eliteprosjekt. Nå ser vi reaksjonen fra grasrota. Bare 45 % stemte ved EU-parlamentsvalget. Over hele EU - også i de nye medlemslandene - gjorde EU-motstandere og EU-kritiske partier brakvalg. I Østerrike og Nederland feide to «whistle-blowers» inn i parlamentet. Den forhenværende revisoren Paul van Buitenen avslørte korrupsjon og vanstyre i EU i 1998, og ble kastet ut - men får nå sin søte hevn. Hans-Peter Martin avslørte misbruk av diettpenger og lønnsmidler i EU-parlamentet, og har nå fått velgernes tillit til å jobbe for økt åpenhet innenfor systemet.

Valgresultatet var et jordskjelv. Flere skjelv er i vente med folkeavstemninger om Grunnloven i mange land. I Storbritannia tilsier en ny måling i BBC at 49 % av britene vil melde landet ut av EU. EU-borgernes skepsis til integrasjonen er slett ikke ny. På begynnelsen av 1990-tallet, før EF fikk Maastrichttraktaten, var EF populært hos 72 % av innbyggerne. 10 år etter, da Grunnloven skulle skrives, falt populariteten til under 50 %. Jo mer integrasjon, jo mer skeptisk ble grasrota. Men selv dette gjør lite inntrykk på EU-eliten. At eliten i Brüssel gir blaffen i grasrota overrasker meg ikke. Men den burde gjøre inntrykk på sosialdemokratiske og venstreradikale ja-folk i Norge!

EU ER I HURTIG

forandring - og neppe i den retningen radikale i Norge ønsker. Eller er det blitt slik at SV-ere jubler sammen med IMF over utsikten til et mer fleksibelt arbeidsmarked i Europa som vil innebære press på lønninger og faglige rettigheter? Tror SV-ere og radikale AP-folk at uniformering av den økonomiske politikken gjennom ØMU, vil gjøre det mulig å opprettholde universelle velferdsordninger slik vi kjenner dem i Norge?

Noen på venstresiden ser EU som en Messias som skal redde oss fra Bush - EU skal bli en motvekt mot USA. Men dette resonnementet baserer seg på at EU må bli en stormakt på linje med USA. Men tror ja-siden virkelig at de kan få en politisk stormakt uten samtidig å få en militær stormakt? Dette verdensbildet er totalt urealistisk. Et EU som er mektig nok til å endre USAs adferd krever oppbygging av en betydelig, selvstendig militær kapasitet i Unionen. Selv om «det radikale Ja» ikke har skjønt dette, har EU selv tatt konsekvensene av det. EUs militaristiske ambisjoner er klare og uttalte, også i den nye Grunnloven. Tidligere nøytrale stater tvinges nå inn i en forsvarspakt som landenes befolkning er uhyre skeptisk til. EU oppretter sin egen militære planleggingsenhet. Silvio Berlusconi kommenterte enigheten i forsvarspolitikken slik: «Etter 50 år kan EU endelig presentere et eget forsvar ... Vi vil ikke være en økonomisk gigant og en politisk dverg, slik folk sier vi er. Nå håper jeg at EU kan bli en politisk gigant også. For å ha troverdighet i utenrikspolitikken, må man ha noe militært i bakhånd. Det har vi nå».

På sikt vil disse ambisjonene kreve mangedobling av forsvarsbudsjettene i Europa, og vilje til å satse enorme summer på teknologi og kapasitetsutvikling. Stormaktsambisjonene kan også føre verden inn i et nytt militært kappløp. Det er ikke oppbyggelig for freden å få flere stormakter i verden, med mer rivalisering. Ropet etter en motvekt til USA virker kanskje lokkende med dagens amerikanske lederskap, men er vi villige til å betale kostnadene ved et slikt kappløp? Helt sikkert ikke. Ja-folk vil ha en europeisk supermakt, men hva får dem til å tro at EU ville bli en snill supermakt?

VERDEN TRENGER IKKE

flere blokker, men flere broer - først og fremst mellom nord og sør. Norge er stolt av sin historie som brobygger, og vi har mange ganger de siste årene vært en selvstendig røst på lag med utviklingslandene i internasjonale fora - der EU-landene har måttet gå i takt med én stemme. For meg er dette et viktig argument mot norsk EU-medlemskap. Det er også et argument for en mer offensiv utenrikspolitikk enn hva Norge presterer i dag. Jeg anbefaler folk på venstresida å ta tak i den utfordringen - en ny politisk kurs for Norge - før de vil inn og endre hele Grunnloven til den Europeiske Union.