Anmeldelse Film «Askeladden - I Soria Moria slott»

Den rådyre Askeladden-filmen ser litt billig ut

«Askeladden - I Soria Moria slott» burde vært mye bedre.

«Askeladden - I Soria Moria slott»

3 1 6

Familiefilm

Regi:

Mikkel Brænne Sandemose

Skuespillere:

Vebjørn Enger, Eili Harboe, Sidse Babett Knudsen

Premieredato:

23. august 2019

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«Askeladden - I Soria Moria slott»

«En dyr film som ser billig ut»
Se alle anmeldelser

FILM: Det påstås at «Askeladden - I Soria Moria slott» er et eventyr, men jeg vet ikke helt. Dialogen høres ut som noe du kunne overhøre på Rimi eller i skolegården, eller, for den saks skyld, i den første «Askeladden»-filmen fra 2017. Det er et flatt og platt og anakronistisk språk, som tapper historien fra ethvert snev av magi.

God Askeladden

Nå er «Askeladden - I Soria Moria slott» likevel bedre enn forgjengeren, fra øyeblikket den åpner med en elegant og effektiv animasjon. Det er noen flotte bilder, som scenen der den dryppende draugen tårner over Askeladden (Vebjørn Enger) og prinsesse Kristin (Eili Harboe).

Paret er på vei til Soria Moria slott, fordi det har skjedd noen mystiske forgiftninger, og slottet rommer en eliksir som kan helbrede de som er rammet. Enger er fremdeles god i tittelrollen, og klarer å finne noe oppriktig og slentrende i et manus som gir ham minimalt å jobbe med. Skurken er også skarpere: I rollen som lederen for en anarkistisk gjeng som frilanser for danskekongen har Sidse Babett Knudsen en fin uforutsigbarhet, selv om det er noe av en fornærmelse hvor ofte filmen forlanger at hun skal rope på «en lille en».

Kjærligheten overbeviser ikke

Men historien er - fremdeles - snublende og dårlig fortalt. Scenen med draugen er slik sett symptomatisk: Det ser bra ut, men det kommer ut av ingenting. Draugen er ikke etablert, ingen har advart mot den, ingen har gruet seg, den bare plutselig er der, og så plutselig er den der ikke mer. Det avsløres en forræder ved hoffet, men persongalleriet der har fått så liten tid på å feste seg at det ikke gjør inntrykk i det hele tatt.

Når Askeladden lener seg frem for å kysse Kristin i en båt, er det ingenting som river publikum med, fordi den stive småkjeklingen dem imellom, som muligens er ment å fungere som flørtende sparring, ikke har overbevist noen om at de har en spesiell kjemi. Det gjelder også den gryende kjærlighetshistorien til Askeladdens bror Pål, som har noen få minutter til å gjøre inntrykk og derfor naturligvis ikke gjør det.

Tar seg ikke tid

I det hele tatt: Manusforfatter og regissør har ikke tatt seg tid til å bygge bånd mellom publikum og skikkelsene på lerretet, eller å la dem bygge bånd med hverandre, og derfor føles det som skjer, så likegyldig. Det litt nybegynneraktige kommer også frem på andre måter: Kulissene på festen til kongen og dronningen ser ut som om de er laget av papp, og maskene til troll og trollkoner, som er litt for stive til at de ser naturlige ut, er badet i lys på en måte som gjør det tydelig at de ikke beveger seg helt naturlig. Selve slottet ser ut som om det er dekket i gullpaljetter. Dette er en dyr film som ser litt billig ut.

Jada, det er noen muntre actionscener. Det er noen vakkert lyssatte scener, som et malerisk bilde der Kristin sitter på slottet og ser seg i speilet, eller når Kristins og Askeladdens båt glir gjennom havdisen. Alt er tegn på at «Askeladden - I Soria Moria slott» kunne vært en bedre film.