Den rasjonelle Gud

Å forene rasjonalitet med tro er i lengden umulig. Men gud så sterkt mange prøver, skriver John O. Egeland.

Kommentar

Vi som bare følger Den norske kirke på betryggende avstand, slutter aldri å forundre oss over den makabre interessen for seksualitetens grenser. Gjennom sin nyere historie har de kristne utkjempet voldsomme kamper om skilsmisse, sex utenfor ekteskapet, prevensjon, onani, pornografi, abort og homofili. Det siste kirkemøtet bekrefter at fobiene har satt seg i hjernen. Heller ikke denne gang klarte Den norske kirke å bli enig med seg selv om hvordan den skal ta i mot homofile som vil vies. I flere tiår har spørsmålet om homofili ridd kirken som en mare. Ingen stiller spørsmål om jomfrufødselen eller den teologiske tilblivelsen av Den hellige ånd. Kjærlighet og sex mellom mennesker av samme kjønn er derimot potent sprengstoff.

Om vi går tilbake til middelalderen er det grunn til å anta at det var nokså godt sammenfall mellom sentrale kristne dogmer og folkets tro. Det holdt seg inn i forrige århundre, selv om det hele tida fantes en parallell folketro med røtter i både norrøne og katolske tradisjoner. Dogmene har skiftet, nesten alltid under overoppsyn av, eller til fordel for, den verdslige makt. Det gjaldt på det viktige kirkemøtet i Nikea i 325 (styrt av keiser Konstantin), den lutherske reformasjonen (som begunstiget kongemakten) og det siste hundreårets moderniseringer. Det store vendepunktet er likevel opplysningstida (som satte mennesket, ikke Gud, i verdens sentrum) og de nye naturvitenskapene. Det pågår stadig en kappestrid mellom det rasjonelle og det religiøse.

Derfor er det interessant å observere striden om den såkalte folkekirken. Dette fellesskapet er oppblåst, mykt og varmt som en nystekt hvetebolle, og har plass til alle. I folkekirken er de humanistiske verdiene og menneskerettighetene det egentlige trosfellesskapet. De historiske kristne dogmene og trosartiklene har bare gyldighet så lenge de sånn noenlunde sammenfaller med folkehumanismen. Og fordi bibelen er en bok med mange religiøse kilder, motstridende fortellinger og etikk med tydelig datostempel — så er tolkningsmulighetene nesten uendelige. Det er alltid mulig å finne en prest, teolog eller predikant som kan bøye troens grunnlag i ønsket retning.

Problemet er at motsetningen mellom tro og rasjonalitet er reell. Kjernen i nesten alle trosretninger ligger utenfor det som kan bevises eller påvises ved etterprøvbare, vitenskapelige metoder. Guds eksistens lar seg ikke dokumentere, uansett hvor mange undere, helgener og hellige skrifter som legges fram. Egentlig er det verken merkelig eller ulogisk. Det opphøyde, mystiske, symbolske, uforklarlige eller tvetydige er religionens forutsetning. De troende har ikke bruk for en gud som vandrer på jorda, men en fjern og streng (kanskje også varm) ånd i himmelen. Uten en litt passiv og fjern gud kan det verken tenkes litt menneskelig frihet på jorda, eller noe liv etter døden.

Derfor forundres jeg stadig over de vedvarende forsøkene på å utvanne alt som er kontroversielt i den kristne tro. Det er naturlig å ha sympati for dem som kjemper for de homofiles rettigheter i kirken. Men det må også være lov til å stille noen spørsmål som er annerledes. Hva om det ikke er de reaksjonære kristne som er problemet, men f. eks. trosgrunnlaget i Bibelen? Hva om kristendommen egentlig er noe annet (eller mer) enn lun nestekjærlighet og levende lys? Det er visstnok vesentlig varmere i helvete, det evige borettslaget for syndere, tvilere og hedninger.

Antakelig er det bare et tidsspørsmål før de homofiles anerkjennes helt og fullt i kirken. Det vil være i overenstemmelse med folkemeningen, og vil bare bli beklaget av noen bortgjemte bedehuslemmer. Derfra er det bare å rykke fram i terrenget. I horisonten kan vi skimte den kommende fusjonen mellom Den norske kirke og Human-Etisk Forbund. Begge har allerede seremonier og presteskap som likner hverandre, og verdiene har blitt overlappende i betydelig grad. Det er slående fellesinteresser når det gjelder økonomisk støtte fra staten. Politikerne har allerede pekt på retningen. I 2012 ble Grunnloven forandret slik at staten nå bygger på "vår kristne og humanistiske arv".

Selvsagt vil det ikke skje. Men før vi forviser alle religiøse tradisjonalister til et iskaldt sekulært helvete, kan vi stanse opp og tenke på hvor standardisert dette landet er i ferd med å bli. Det varme og folkelige verdifellesskapet stiller nå krav om en konformitet som er i strid med ideen om frihet og mangfold.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.