Vi som bare følger Den norske kirke på betryggende avstand, slutter aldri å forundre oss over den makabre interessen for seksualitetens grenser. Gjennom sin nyere historie har de kristne utkjempet voldsomme kamper om skilsmisse, sex utenfor ekteskapet, prevensjon, onani, pornografi, abort og homofili. Det siste kirkemøtet bekrefter at fobiene har satt seg i hjernen. Heller ikke denne gang klarte Den norske kirke å bli enig med seg selv om hvordan den skal ta i mot homofile som vil vies. I flere tiår har spørsmålet om homofili ridd kirken som en mare. Ingen stiller spørsmål om jomfrufødselen eller den teologiske tilblivelsen av Den hellige ånd. Kjærlighet og sex mellom mennesker av samme kjønn er derimot potent sprengstoff.

Om vi går tilbake til middelalderen er det grunn til å anta at det var nokså godt sammenfall mellom sentrale kristne dogmer og folkets tro. Det holdt seg inn i forrige århundre, selv om det hele tida fantes en parallell folketro med røtter i både norrøne og katolske tradisjoner. Dogmene har skiftet, nesten alltid under overoppsyn av, eller til fordel for, den verdslige makt. Det gjaldt på det viktige kirkemøtet i Nikea i 325 (styrt av keiser Konstantin), den lutherske reformasjonen (som begunstiget kongemakten) og det siste hundreårets moderniseringer. Det store vendepunktet er likevel opplysningstida (som satte mennesket, ikke Gud, i verdens sentrum) og de nye naturvitenskapene. Det pågår stadig en kappestrid mellom det rasjonelle og det religiøse.