Den redigerende makten

Medieideologien er den kulturradikale modernitet. «Journalisme» er brukt om denne særegne kombinasjonen av populisme og elitisme, og det er en interessant antakelse at dette er blitt mer befestet.

Martin Eides nye bok om redaktørrollens norske historie er en maktutredning om pressen. Her hevdes det at redaktøren er den fremste ansvarlige for moderne mediers iscenesettende rolle i samfunnsdebatten. «Redaktøren er teatersjef med et repertoaransvar for dramaer som utspiller seg på den delen av mediescenen han bestyrer.» Redaktøren vokter ikke bare kanalene ut til offentligheten; han har selv symbolsk makt og forvalter en journalistisk profesjonsideologi.

Denne billedbruken - kanalmetaforen og teatermetaforen - ble brukt i den forrige maktutredningen, som var tvedelt også i sine medieanalyser. Martin Eide deltok dengang som ung student, med mediedramaturgi som sentralt perspektiv. Fra den senere svenske maktutredningen har han hentet opp begrepet om journalismen, den ideologiske selvoppfatningen som synes å dominere innen massemediene.

Kombinasjonen av teoretisk bevissthet og historisk kunnskap er den nye bokas styrke. Det gir på den ene side perspektiv og spenst over fremstillingen, og på den annen side konkret fylde til det analyserende grepet. Her er fine mini-portretter og karakteristikker av personligheter i norsk pressehistorie, brede skildringer av profesjonaliseringen av redaktørrollen, inngående analyser av historiske høydepunkter, slik som gjennomslaget for redaktørplakaten om uavhengighet og vederheftighet.

Først og fremst er altså boka en maktutredning. Den fremstiller historiske endringer i maktforholdene i Norge, med pressen som dreiningspunkt. Avisene spilte en viktig rolle i forfatningskampene i 1880-årene, i unionsoppløsningen, i arbeiderbevegelsens fremvekst, under krigen - med en sterkt splittet presse, og senere i EU-striden. Legendariske Christian Friele i Morgenbladet ble omtalt som «direktøren for den offentlige mening», da han løftet redaktørrollen opp til å bli en offentlig maktfaktor. Det var slike løft som gjorde at pressen etter hvert ble omtalt som «den fjerde statsmakt».

Martin Eide har klart grep på de dilemmaer og spenninger som redaktørrollen har bestått av. Redaktører har vært åndsfyrster, diktere og høvdingskikkelser, men de fleste av dem har vært avismakere med presse som håndverk og som levebrød. Det var vel her den tidlige redaktøren av Fredriksstad Blad ville bygge en bro med sin erklæring om at han ville kjempe for frihet, rettferdighet, kost og losji. Pressen har alltid huset to sjeler, med redaktørene på line mellom marked og demokrati, børs og katedral, i varierende blanding. Det er i denne spenningen Eide analyserer pressens makt - avsløringsmakten, dagsordenmakten og premissmakten, både på det lokale og det nasjonale plan.

En revolusjonerende endring de siste par tiårene er avviklingen av pressens partibånd. Det har gjort pressen politisk friere, men mer kommersielt avhengig; «fra partipresse til seddelpresse», spør Eide. Det er i dag han mener å finne journalismen som felles ideologi. Det er en selvoppfatning som plasserer pressen på Folkets side i avsløring av Makten, og som samtidig vil gi folket den underholdningen det vil ha. Men denne forenklede populismen undermineres samtidig av det stikk motsatte - et nedlatende, misjonerende og oppdragende elitesyn i forhold til holdninger og meninger i befolkningen. I et syndrom av saker står dominerende pressesyn på tvers av store folkegrupper - i synet på livsstil og homofili, moderne kunst, innvandring og sosial omstillingstakt. Medieideologien er den kulturradikale modernitet. Journalisme er brukt om denne særegne kombinasjonen av populisme og elitisme, og det er en interessant antakelse at dette er blitt mer befestet.

Her kan det godt tenkes at pressen er blitt mer ensrettet, avisene mer lik hverandre, etter at partibåndene ble løst. Eide kunne kanskje ha lagt litt mer energi i diskusjon av dette spørsmålet. Er den kulturradikale dominansen blitt mer massiv? Dette er ikke bare spørsmål om en generell samfunnstendens der både arbeiderklassen og det tradisjonelt konservative borgerskap er svekket. Det er også et partipolitisk spørsmål. Det er f.eks. nærliggende å tro at SV og Ap er de dominerende partivalg blant Aftenpostens journalister, med «uavhengig konservativ» som talemåte fra i fjor. Det er like rimelig å tro at Frp-velgere knapt finnes der, som i presse og massemedia for øvrig. Dette politiske bildet er bekreftet i noen mindre undersøkelser. Det er interessant og betydningsfullt, også fordi det ikke ser ut til å ha synderlig betydning verken for redaktører eller eiere i den nye mediesituasjonen.

Hva er redaktørens plattform når partibåndet er brutt? Selvoppfatningen kan ofte være klar: «å sette en selvstendig vilje igjennom». Men denne viljen kan følge faste kanaler både ideologisk og kommersielt, og i forhold til publikum kan den være mer vilkårlig og ugjennomsiktig enn dengang det politiske flagget var synlig. Eide kaller avideologiseringen av pressen for en reideologisering, med bedriftsøkonomi og journalisme som ny overideologi.

Konkurransen og markedskravene har hatt paradoksale konsekvenser for pressen over hele den vestlige verden, ikke bare i Norge. I globaliseringens tid har store og seriøse aviser lagt mer vekt på hjemlig stoff enn de gjorde den gang nyheter sakte ble klikket rundt verden med telegrafnøkkel. I masseutdanningens tid har sport og intimitet større plass enn politikk og økonomi, i forhold til en tid da bare en brøkdel av befolkningen hadde mer enn folkeskolen. Det interessante i Norge er at noen av de største avisene kombinerer kvalitet og sensasjon, mens dette vanligvis er delt på ulike aviser med forskjellige sosialgrupper som lesere. Det gir en spesiell dimensjon til norske redaktørers balansegang. Her kunne kanskje Eide ha trukket litt større veksler på sin tidligere bok om VG. Gjennomgående ville fremstillingen ha vunnet på et mer internasjonalt og sammenliknende grep på redaktørrollens utvikling i Norge. Dels ville likheter og særtrekk kommet tydeligere fram, dels ville vi sett betydningen av utenlandske rollemodeller for norske redaktører.

Boka sier lite om eiermaktens betydning etter partipressen, og emnet er også ellers lite studert. Vi har fått nye og mer konsentrerte eierkonstellasjoner. Storparten av norske massemedier er delt mellom Schibsted-konsernet, Orkla og A-pressen. Norske redaktører er trolig gjennomgående fornøyd med sine eiere; det er ikke fra dem de største truslene mot redaktørplakaten kommer. Men hva betyr egentlig eiermakten, og er det forskjell på de tre norske hovedeierne?

Både store og mindre aksjonærer er investorer som ikke er interessert i å pløye alt utbytte tilbake i mediet. Noen av dem som er ute på markedet kan være raidere på jakt etter penger. Tidvis er redaktører urolige over for sterk aksjekonsentrasjon. Da er de ikke nødvendigvis bekymret over en bestemt eier, men de er bekymret over hva som kan skje dersom denne store eieren selger ut. Det kan de ha grunn til. Det pågår en omfattende internasjonalisering av massemedia både teknologisk, konkurransemessig og i eiermarkedet. Foreløpig er norske medier berørt på de to første feltene, men ikke på det siste. Det er liten grunn til å tro at dette vil vare, og det er liten grunn til å være naiv i forhold til internasjonale mediekonserner. De vil forsterke den kommersielle overideologien som Eide påpeker. Da kan redaktørrollen lett havne i et mer ufrivillig hamskifte.

Norsk Redaktørforening er oppdragsgiver for denne boka, og den utkom nå til foreningens 50-årsjubileum. Eide tar ingen underdanige hensyn og trykker friskt på ømme punkter. Det er blitt en bok som tjener både forfatter, oppdragsgiver og norsk presse til ære. Den kan leses i strekk, og den er velegnet som oppslagsbok. Boka er spekket med velvalgte illustrasjoner - tegninger, karikaturer, fotografier. Her har Nils Øy gjort en fremragende jobb som billedredaktør.