Den reisende - en overgriper?

«ET LIV UTEN SEX?»

spurte filmskaperen Lars Daniel K. Jacobsen i Dagbladet 28. agust. Han refererte til Michel Houellebecqs omdiskuterte roman «Plattform» som skildrer en verden der vestlige, ensomme turister kjøper sex av ressurssvake, velskapte innfødte. Boktittelen viser til et program for en naturlig inndeling av verden: De velstående leter etter den seksuelle tilfredsstillelsen som de aldri har funnet hjemme, de fattige higer etter alt de velstående har, og i en verden der jakten på nytelse og materielle goder er styrende, blir byttehandelen uunngåelig.

Jacobsens påstand er at prostitusjon er et av de subtile systemene menneskene har laget for å utligne naturens urettferdighet. Det å forby prostitusjon tar fra både den prostituerte og kunden muligheten til å få et bedre liv: «Til å kunne reise der hvor alt annet synes umulig.» Metaforen er interessant - hyppig og hett blir prostitusjonen debattert, mens turismen, som også kan være et onde, forskånes.

EN SOMMER ER OVER

, og selv om turoperatørene har reklamert for «billig flukt fra norsk sommer», er det nå sesongen begynner: Vestens rike rømmer fra det kjølige mørket. Vi ser reiseprogrammer, leser reiseskildringer og reiser som aldri før, helst frigjort fra charterturens grep, og helst til land der vi får mye for pengene og slik stiger i verdi. Vi reiser lenger og lenger i tid og rom, og det vi gjør, er nettopp å utligne naturens urettferdighet.

De har tropevarme, hvite strender, korallrev, vulkanfjell, billige drinker og vakre, gjestfrie mennesker. Vi har visum, frihet og kapital. To parter utveksler ressurser. Men - som Jacobsen sier om prostitusjon - de to partene må respektere hverandre. Spørsmålet blir hvor mange horekunder som respekterer sin hore, og hvor mange reisende som respekterer samfunnet de gjester.

I «Plattform» drøfter Houellebecq prostitusjon og reisevirksomhet under ett. Hovedpersonen reiser til Thailand og Cuba på organiserte rundreiser som kombinerer det luksuriøse og det primitive, og på tilsvarende måte får han kjøpt sex som inkluderer nærhet. Han reiser ikke til Gran Canaria, slik han ikke går til sitt eget samfunns horestrøk for å kjøpe «menneskelig avfall». Han er både turist og individuelt reisende, slik han er både horekunde og trygg partner.

Houellebecq omtaler sex og turisme som handelsvarer på linje med andre goder som eksporteres og importeres. Vi drar ikke til Østen for å nyte fersk kokos og ananas, men ren frihet og usjenert utfoldelse. Den optimale ferie får oss til å glemme kjedsomhet, tristesse og stress. Vi skal kose oss, uavhengig av billett og bagasje, og klarer vi å ta et steds uskyld, stiger vi i tillegg i gradene.

DET SOM TRADISJONELT

og ideelt sett har skilt de reisende fra charterturistene, er prinsippet om at de reisende lever tett innpå folket de oppsøker, mens turistene søker tilflukt i et kompleks, avsondret fra lokalbefolkningen. Slik mange sexkjøpere nekter å kalle seg horekunder, nekter mange reisende å kalle seg turister - de er dannelsesreisende og landsstrykere, mens turistene er vanebundne konsumenter. I reisehierarkiet har charterturisten stått nederst på rangstigen, mens den som reiser alene og lengst har stått øverst. I vårt årtusen er skillelinjene imidlertid uklare.

«Lonely Planet», som på 70-tallet solgte South-East Asia on a Shoestring til de den gang særegne ryggsekkturistene, har i dag av 400 ansatte og 650 guidebøker på 14 språk. Visjonen er: «We aim to inspire people to explore, have fun and travel often.» Men er det vår rett å erfare, utforske, ha det moro og reise ofte? Bangkoks Khao San har lenge lignet Magaluf og Ibiza. Mer ubehagelig er det at samlingspunkter som Goa, Zanzibar, Copacabana i Bolivia og Dahab i Egypt er blitt mekka for reisende som utforsker seg selv, sin seksualitet og sine grenser. «Trampeturister», kaller Houellebecq dem: «Det eneste de likte var dem selv.» De reisende ser på reisemålet som sitt. Det granskes, brukes og er lett å forlate.

Kilimanjaro er dekket av toalettpapir, Vietnam er tilsølt av cannabis og kondomer, Rødehavets korallrev er ramponert, Thailands unger taper verdighet for hver penn de tigger til seg. I overført betydning etterlater vi oss kjønnssykdommer.

RYGGSEKKTURISTEN ER

ikke lenger spesiell. Slik vi er født med sexlyst og reiselyst, er vi født sosiale, og jo flere reisende, jo større grupper. I «Plattform» er ensomheten et forenende motiv: De som kjøper sex, flykter fra ensomhet og en grå hverdag. De som reiser, flykter i stor grad fra det samme.

Før tok unge et folkehøyskole- eller au-pair-år for å utvikle seg mentalt og sosialt. Nå tar de med seg «Lonely Planet» og finner tilhørighet og vennskap i fremmede kulturer som er og blir rekvisitter. Kambodsja, blant annet, som preges av en lidelseshistorie uten sidestykke, blir redusert til kulisser for vestlige turisters - og sexturisters - støyende selvrealisering og sosiale spill. Og da de individuelt reisende ikke lenger er individuelle, men gjenger på jakt etter nytelse, er loffing turisme. Samtidig tilbyr charterselskapene utflukter til steder som er «annerledes» og «urørt». Masseturismen og ryggsekkturismen er en industri som i likhet med sexindustrien stadig overskrider grenser og blir skitnere.

SLIK DEN SOM BETALER

for sex har mer makt enn selgeren, har den som penetrerer et nytt reisemål stort sett mer makt enn lokalbefolkningen. Som reisende gjør vi som vi vil. Uhemmet diskuterer vi politikk og religion mens vi fotograferer så mange ansikter som mulig, inspiserer templer og ruiner, blotter oss, ruser oss og utfolder oss seksuelt.

Turistindustrien kan være like forpestende som sexindustrien. Turismen kan være mer ødeleggende enn oppbyggende. En reise kan representere et overgrep.

Medmenneskeligheten burde være vår tids vandringsmotiv, men uansvarligheten og fokuset på egenutvikling er overskyggende. Reisende ønsker å uttrykke solidaritet og se på alle andre som likeverdige, men fornøyelsen kommer først. Derfor blir ikke turismen rettferdig, slik prostitusjonen ikke blir rettferdig - den blir aldri medmenneskelig. Det er en fattig trøst at flere og flere ryggsekkturister reflekterer over sin rolle og tar selvkritikk, slik moderne sexkjøpere gjør det. Ryggsekkturister i Sørøst-Asia innrømmer at målet ikke er å bli kjent med innfødte, men likesinnede. Og slik flere og flere aksepterer at overflodssamfunnet er preget av usympatiske vaner som rusmisbruk og ekskludering av flyktninger, aksepterer flere og flere reisende - og horekunder - at selv om man blir ønsket hjertelig velkommen, så blir man også sett på som inntrenger og eventuell overgriper. Kan man da respektere seg selv og sine likesinnede?

HOVEDPERSONEN

i «Plattform» velger en enkel løsning: «Man kan eksistere i verden uten å forstå den; alt en trenger å skaffe seg er mat, kjærtegn og kjærlighet [...] Jeg vet bare at vi alle sammen stinker av egoisme, masochisme og død. Vi har skapt et system det simpelthen ikke går an å leve i, og til alt overmål fortsetter vi å eksportere det.»