Den rene død

«Zürich» er en overbevisende og stilsikker roman med en tung tematikk.

BOK: Da Wenche-Britt Hagabakken debuterte med «Gjenopprettelse» i 2004, ble den omtalt som et lite mesterstykke av Dagbladets Øystein Rottem. Den ikke helt unge debutanten ble spådd en lysende forfatterkarriere, og i den vanskelig andreboka innfrir hun forventningene.

Bestilt selvmord

Boka handler om Ruth Vik som gjør en siste reis til Zürich. Ved hjelp av delvis forløyede legeattester om sterke depresjoner og innleggelser, har hun bestilt seg et assistert selvmord på en klinikk som tilbyr en ren, smertefri død. I boka får vi vite hvordan Vik har kommet fram til denne ekstreme beslutningen.

Studier in England

«Zürich» er ingen enkel bok å komme inn i. Nåtidsfortellingen er fortalt i tredjeperson. Vi møter Ruth som et jeg i dagboksform. Her er tilbakeblikk til den gang hun reiste til England for å studere, og traff sin store kjærlighet. Endelig er det en kontinuerlig samtale med den amerikanske poeten Emily Dickinson. Formulert gjennom hennes dikt, brev og det lille en vet om hennes problematiske kjærlighetsliv. Hagabakken har laget en snedig vri på den problematiske romanbiografien. I stedet for å dikte seg videre på Dickinsons biografi, lar hun den fiktive Ruth speile den ensomme og isolerte dikterinnens liv. Boka byr også på oversatte Dickinson-eksklusiviteter: «Mester. Hvis du så en kule treffe en Fugl - og den fortalte deg at den ikke var truffet - ville du kanskje gråte over hans høflighet, men du ville selvfølgelig tvile på hans ord.»

Datterens avsky

«Zürich» er en i beste forstand kvinnelig roman med et kvinnelig tema skrevet i en kvinnelig stil. Om kjærlighet og savn, dødsfall og abort, utroskap og løgn. Best er kanskje skildringen av det problematiske forholdet Ruth har til sin tenåringsdatter. Datterens avsky for morens depressive egosentrisme. Ruths vrangforestilling om at hun gjør sin datter en tjeneste ved å ta livet sitt.Nettopp selvmordsproblematikken er sterk kost. Hagabakken viser det absurd groteske ved den klinisk rene død. Dette vist gjennom samtalene Ruth har med dødslegen. Her konkretiseres døden, da hun ser seg selv som aske på Zürich-sjøen. Eller når «dødslegen» forteller pussigheter, som den om kvinnen som ville utsette den dødelige dosen til hun hadde lest ferdig en kriminalroman.

Kresen språksnekker

Hadde Hagabakken vært en dårligere forfatter, kunne denne boka kunne blitt en klam affære. Men hun har fått det til. Hun er en kresen språksnekker med et detaljrikt beskrivende språk som forsterker den sanselige tilstedeværelsen i boka. Hun viser at det å melde seg ut av verden, kan bety en sterkere tilstedeværelse i virkeligheten. At språket kan bety en redning ut: «Kan det å skrive det redde et menneske? Å kretse rundt såret, sirkle det inn og la det blø, til det en dag verker fra seg og forløser en sommerfugl - til det vokser en lilje fra det hullet i huden.»