Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Den respektløse skolen

Det er mye fokus på lærerens manglende inngripen mot mobbing. Folk snakker mye om dårlige resultater. Men hvor i løypa forsvant respekten?

Vil lære barn respekt:  «Skal vi få de beste studentene til å velge læreryrket, må de få høre fra de er barn hvor viktig denne jobben er», skriver lærer og leder i Kristent pedagogisk forum, Kjartan Ørnes. Illustrasjonsbilde: Jørn Moen
Vil lære barn respekt: «Skal vi få de beste studentene til å velge læreryrket, må de få høre fra de er barn hvor viktig denne jobben er», skriver lærer og leder i Kristent pedagogisk forum, Kjartan Ørnes. Illustrasjonsbilde: Jørn Moen Vis mer
Debattinnlegg

I det siste har jeg hatt lengre samtaler med venner som flyttet til Norge fra andre land da de fremdeles gikk i grunnskole og videregående skole. I min iver etter å få stadfestet lavmålet i norsk skole, spurte jeg om hva som var den største forskjellen. Var det språkbruken? Var det fokuset på kropp, sex, fest og fyll? Var det det materielle fokuset på ting og merkeklær? Svaret var tydelig. Forskjellen handlet om mangelen på respekt. Respekt for læreren.

Etter ni år som lærer i osloskolen sitter jeg igjen med noen refleksjoner og spørsmål som sjeldent blir belyst i skoledebatten i Norge. Jeg mener på ingen måte at elever skal unngå å stille spørsmål eller argumentere. Elever trenger å lære seg kritisk tenkning og hvilke rettigheter som finnes. Likevel mener jeg vi bør ha en debatt rundt begrep som respekt og autoritet.

Kan de svake resultatene og mobbeproblematikken i skolen henge sammen med manglende respekt? Sitter kinesiske barn med lue og mobiltelefon inne i timene? Blir du som lærer kalt for barnemishandler eller drittkjerring i Japan eller Finland? Får du skriftlige meldinger som «Du er en elendig lærer som suger balle»? Jeg vet ikke, men jeg vet at som lærer i norsk skole må du tåle mye dritt. Både fra politikere, foreldre og elever. Mange skal mene mye og alle har sterke meninger om hvordan ting skal gjøres.

Jeg vil ta til orde for en debatt om hvordan vi sammen kan gi læreren tilbake respekt og autoritet i klasserommet. Vi må gi læreren hjelp til å iverksette det de er utdannet til: formidling av grunnleggende ferdigheter til den oppvoksende slekt. Det handler også om god oppførsel. Det er altfor mye tid som går bort til kampen om herredømmet i klasserommet. Diskusjoner med barn som har hørt hjemme at de ikke trenger å gjøre lekser, lære seg gangetabellen eller rettskrivning. Det finnes gode hjelpemidler til slikt, og dessuten skal jeg jo bli popstjerne eller fotballproff. Og forresten; «har du kompetanse til å undervise oss i dette?» Som en tidligere kollega av meg så godt formulerte det: «Den eneste måten å vinne kampen i klasserommet, er å ha et større våpen enn den tøffeste gutten i klassen.»

Læreren knebles i det hun pålegges oppgaver som ikke ligger innenfor ansvarsområdet. En lærer er ikke jurist eller psykolog. Han er heller ikke byråkrat. Kanskje det burde ansettes både jurister og psykologer i skolen for å frigjøre læreren til den oppgaven hun virkelig er satt til: «…møte elevene og lærlingene med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringer som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.» (Utdanningsloven)Læreren skal legge til rette for at barna våre får oppleve utfordringer på sitt nivå. Nyttige, konkrete og raske tilbakemeldinger, samt tid til å rette opp det som ble feil. Blir all tiden brukt til kverulering, rapportering og pålagt samarbeid, vil kvaliteten på tilrettelegging og tilbakemeldinger bli dårligere.

Femårig lærerutdanning er bra. Faglig kompetanse og kvalitet er viktig. Men da må læreren ha tid til å bruke denne kompetansen og vi må gi læreren tillit og frihet til å utøve sin profesjon med engasjement og glede. Ja, vi skal stille høye krav til lærerne. Ja, vi ønsker mindre mobbing og bedre resultater på ulike tester og målinger. Men hvordan kommer vi dit? Den beste veien til kvalitet er frihet til å utøve sitt engasjement og sin profesjon i rammen av høy forventning, frihet og tillit. Det som setter spor er engasjementet. Lærere som virker å være styrt av mer enn penger og statusjag. Disse folka som har funnet oppriktig glede og mening i gløden en tredjeklassing kan utstråle. Norsk skole har ikke råd til å miste disse lærerne med den oppriktige kjærligheten til faget, til formidlingen og til mennesket.

Erna Solberg og Torbjørn Røe Isaksen sa det så vakkert i VG 30.09: - Den viktigste jobben i Norge er å være lærer. Det betyr at du hver dag bidrar til å løfte det viktigste og mest verdifulle vi har; og det er barna våre.

Ja, jeg tror regjeringen er inne på noe når de vil heve lærernes kompetanse. Mye kan gjøres der. Likevel må vi som foreldre og samfunn gi tilbake respekten. Respekten for faget, for læreren og for skolen.

Skal vi få de beste studentene til å velge læreryrket, må de få høre fra de er barnhvor viktig denne jobben er. Vi må lære dem å høre på det læreren sier. Vi må hjelpe dem med å prioritere leksene. Vi må fortelle dem at det å gå på skolen er viktig for å lykkes seinere i livet.

Vi må forsyne læreren med et større våpen enn den tøffeste gutten i klassen. Vi må gi lærerne tilbake tillit og autoritet. Det handler om respekt!