KrFs framtid:

Den rette vei

Knut Arild Hareides saueflokk springer i alle retninger. Men han er fortsatt partiets beste valg som gjeter, skriver Ola Magnussen Rydje.

Kommentar

Partilederdebatten i Arendal ble en krevende affære for Knut Arild Hareide. Ikke fordi spørsmålene var så vanskelige, men fordi partiet mangler gode svar. Her, som ellers, blir Hareide stående i skvis mellom opposisjonen og regjeringspartiene. Tilværelsen på vippen gjør ham mektig i forhandlinger i Stortinget, men mangel på retningsvalg gjør ham vag og forsiktig i budskapet.

Hver mulige vei framover har sine styrker, men stående og måpe i krysset får ikke Hareide utnyttet noen av dem. Forsøket blir ikke halvhjertet, men sprikende. Inntil partiet har bestemt seg må han på en måte berømme alle. Heia den som vinner.

For hvordan forteller du egentlig velgerne om du skal gå til regjeringen, Støre eller bli der du er, hvis du ikke vet hva du vil? Eller i Hareides tilfelle: Ikke kan si det høyt før resten av partiet har tatt større del i prosessen.

Både gjeteren og saueflokken er trolig grådig lei av den kroniske ubesluttsomheten. Høstens avklaring kan ikke komme fort nok. Det er lenge til Stortingsvalget, og ingen kritisk bråhast, men politikere som vil et sted blir rastløse av å stampe føttene i bakken slik KrF gjør nå. I dagens situasjon kommer verken høyre- eller venstrefløyen i partiet til sin rett. Noen vil tape når valget fattes, men det er bedre enn at alle gjør det.

Det som er sikkert er at partiet trenger en god høstsesjon på Stortinget. Utad for KrF har 2018 til nå vært preget av Listhaug-bråket, men ikke så mye annet. Det som har nådd overflaten i et politisk landskap i storm, har ikke holdt seg flytende lenge. Havet har vært for fullt av synkende skip fra Arbeiderpartiet, Stortingets presidentskap og Venstres livbåt, som tidlig på året ble plukket opp av regjeringen.

Selv vippeposisjonen har tidvis vært en belastning. Den er gunstig å besitte i saker som angår partiets velgere, men fordi det ofte er KrF som også avgjør resten av kampene mellom opposisjon og regjering, trekkes de inn i langt flere konflikter enn de har kapasitet og ork til.

ROSES: KrF-leder Knut Arild Hareide får ros og kritikk av «folket». Video: Marie Røssland / Dagbladet Vis mer

Internt er det heller ingen dans på roser. Flere utmeldinger, deriblant fra KrF-topp og fylkesvaraordfører i Hordaland, Pål Kårbø, bidrar ikke til å skape arbeidsro for partikontoret. Kårbø begrunnet utmeldingen med nettopp ørkenvandringen partiet sliter med, men framfor å stå i det noen måneder til hoppet han av i svingen. Å gi seg før en varslet og velkjent prosess er avsluttet var kanskje et befriende hjertesukk, men for Kårbøs politiske påvirkning av partiet ble utmelding bare en effektiv prevensjon mot videre omsorg for barnet.

Spørsmålet flere stiller seg er om Knut Arild Hareide er villig til å lede partiet samme hvilket veivalg det fatter. Den kontante og langvarige motstanden mot deltakelse i en regjering med Frp, gjør i så fall det alternativet til en stor kamel å svelge.

Hareide har ikke svart på det spørsmålet direkte med et «ja» eller «nei», men det etterlatte inntrykket fra et intervju hos Politisk kvarter på NRK tidligere i sommer er at det kan bli for krevende for han. Vi vil ikke få et ultimatum fra Hareide, i alle fall ikke på lenge, men de som ønsker å beholde han som partileder bør ikke være for sikre på at han blir med videre dersom KrF velger Frp.

Skulle det gå så langt at Hareide går av, kan partiet få store problemer med å finne en erstatter. Det første og mest omtalte valget er nestleder og konservativ kronprins, Kjell Ingolf Ropstad. Problemene med Ropstad på topp er imidlertid to:

Selv om han lenge er blitt løfta fram som en av partiets store talenter, er det høyst uklart hvilket prosjekt han har som KrF. Det kan selvfølgelig skyldes en slags blyghet, men det er like trolig at han ikke har et redningsprosjekt med mer bærekraft enn Hareides.

Videre kan man hevde at Ropstad har mindre appell til det bredere laget av folket enn Hareide. Fordi det konservative grunnfjellet sakte, men ganske sikkert, svinner hen eller splittes opp, kan det være lurt av KrF å velge en ikke altfor konservativ retning. Som det ble gjentatt til stadighet under partiets landsmøte i Trondheim i fjor: KrF må vokse som det gjorde før gullalderen med Bondevik som statsminister. KrF har større sjans for å vokse som folkeparti med Hareide enn Ropstad som gjeter.

Men strategien til side: Først og fremst må partiet bare se å få klippet av seg vinterulla, som i dag ligger som en klam frakk rundt både politikere og retorikken.