Den russiske idé

Nå har Statsdumaen i Russland nettopp tatt sommerferie. Når de møtes igjen til høsten, står både Duma- og presidentvalg øverst på den politiske agenda.

det nye, demokratiske Russland kan se tilbake på revolusjon, bombing av parlamentet, utallige regjeringskriser, ministrer og statsministrer. Sammensetningene i parlamentet har vært mildt sagt kaotiske, mistilliten mellom lovgivende og utøvende makt har vært preget av en nærmest total antagonisme. Privatiseringen av den tidligere statseiendommen har hatt mer preg av historiens største tjuveri. Det eneste konstante i russisk politikk og samfunnsliv har vært mannen i presidentembetet, Boris Jeltsin. Han blir i dag oppfattet som den kanskje største bremsen mot en positiv utvikling av et land i den dypeste krise.

Finnes det nasjonale særegenheter som kan gi en «total» forklaring på slike sammenbrudd? Mens vi i Vesten, med vår heldige historiske erfaring, gjerne ser på vår samfunnsutvikling som positivt lineær, kan vi sitte igjen med inntrykk av at andre lands utvikling går i sirkler. Bl.a. de tidligere Sovjetstatene kan se ut til å stange mot de samme hindrene med mer eller mindre forutsigbare intervaller. Regimer og politiske ledere kommer og går, men visse trekk ved måten staten betrakter samfunnet, og vice versa, ser ut til å frambringe de samme utviklingshindrende konfliktene.

Den amerikanske sosiologen Tim McDaniel mener i sin bok «The Russian Idea» at roten til Russlands «tidløse» problemer ligger i hva han kaller Den russiske idé. Denne ideen om hva det russiske samfunn bør være, skal inkorporeres i en autoritær stat, samtidig som regimet søker å modernisere samfunnet. («The Agony of the Russian Idea», Princeton University Press, 1996.) Den russiske idé er ideell, mens en økonomisk og politisk modernisering er pragmatisk. De to størrelsene er som olje og vann, de lar seg ikke blande. Den pragmatiske veien er den vestlige, en vei mange russere nekter å følge. Samtidig ønsker russerne de samme friheter og materielle goder som vestlige innbyggere nyter godt av. Hva skal de velge? Alt og ingenting. Allerede i 1992, da de første økonomiske reformene startet, proklamerte Jeltsin hvordan han så for seg det nye Russland: «Russland er et unikt land. Hun vil ikke komme til å bli sosialistisk, og heller ikke vil hun bli kapitalistisk.» Den russiske idé er en flatbunnet pram av særrussiske mentaliteter av autokratisk karakter som, i møte med moderniseringens sosiale og politiske brottsjøer, har svært liten stabilitet. Tre revolusjoner i dette århundret har vært konsekvensen, mener McDaniel. Er Russland, slik det framstår i dag, på stø kurs mot en ny kantring?

McDaniels svar kommer i form av antakelsen om Den russiske idé: «Overbevisningen om at Russland har sin egen uavhengige, selvhjulpne og verdifulle kulturelle og historiske tradisjon som både skiller landet fra Vesten, og som garanterer ÆRusslandsÅ fremtidige blomstring.» ( s.11) Denne overbevisningen skal, ifølge McDaniel, gjennomsyre regimets syn på seg selv. Men også den jevne befolkning ser det russiske folk som en slags lidende helt på den europeiske scenen. Av den grunn skal også belønningen, samt en framtidig lederposisjon i verden komme Russland til gode. Men i mellomtiden skal altså fedrelandet styres etter særlige idealer: Hovedsakelig av en autokratisk stat som uvegerlig kommer i et uløselig dilemma mellom ønsket om å modernisere landet etter vestlig modell, eller å beholde de tradisjonelle verdier som det ideelle russiske samfunn hviler på. Tragisk nok har regimene helt siden forrige århundre søkt å forene de to uforenelige mål. Det førstnevnte målet krever pragmatiske løsninger, mens det sistnevnte har vært villig til å utsette befolkningen for store lidelser i sin streben etter Det ideelle samfunn.

Under tsarene var befolkningen oppdelt etter stand, rike adelsfamilier følte et tettere slektskap med standsfeller i utlandet enn med sine landsmenn. I Sovjetunionen eksisterte det et tynt lag med privilegerte partifolk og -familier. Befant en seg innenfor denne eliten, befant en seg samtidig i en egen verden, skarpt adskilt fra det store flertall. I dag snakker vanlige russere om Oligarkiet eller om «De nye russerne». Det politiske regimet har hjulpet Oligarkiet fram til ufattelige rikdommer. Når den politiske og den sosiale eliten danner slike forbund, dannes samtidig en usynlig front mot den overveldende store majoriteten av «utestengte». En dyptgripende sosial mistillit blir resultatet.

Dessuten har russisk tradisjonell politikk hatt preg av maksimalisme, en grenseløs idealistisk tro på de absolutte verdier i ens politiske plan. En utpreget tendens til «svart-hvitt»-tenkning følger i idealismens fotefar. Dette har medført en sterk polarisering av russisk politikk. I det demokratiske Russlands hittil syv- åtteårige historie, har det ikke på noe tidspunkt funnet sted en nasjonal samling på tvers av alle skillelinjer, selv midt under den første ekstasen etter Sovjetunionens sammenbrudd.

Både det tsaristiske, kommunistiske og det kapitalistiske regimet i Russland har vært basert på «absolutte verdier», hvor de to siste har søkt å plassere seg i det diametralt motsatte hjørnet av regimet det etterfulgte. Det nye regimet, det være seg kommunisme eller kapitalisme, har sett seg selv som en idealmodell, noe som i løpet av en modningsprosess skulle bli en samfunnsmessig fullbyrdelse av menneskets søken etter en høyere form for fellesskap. I det demokratiske Russland så man for seg en ny type kapitalistisk samfunn, hvor den materielle velferden var på plass, men samtidig et samfunn uten de uheldige biprodukter av kapitalismen og modernismen som man hadde hørt om i Vesten. Garantisten for at så skulle skje, var Den russiske idé.

En av Den russiske idés mest grunnleggende og nedarvede elementer omhandler statens «autokratiske ideal», hvor målet er å unngå enhver maktavståelse som svekker mulighetene for regimet til å gjennomføre sin visjon. Jeltsin framstår i dag som en perfekt illustrasjon på nettopp dette. President Jeltsin selv valgte å basere seg på de rikeste finansmennenes pengestøtte og mediekanaler framfor å satse på en bred, nasjonal partiplattform for gjenvalget i -96. Finansmennene syntes å representere den minste graden av maktavståelse. Innad i Kreml viser autokraten seg ved de overveiende irrasjonelle utskiftningene av rådgivere og regjeringsmedlemmer. De personlige forbindelsene til presidenten fortsetter å avgjøre ens karriere, liksom under tsar- og sovjetmakt.

Generelt gjennom russisk historie kan man skjelne, ifølge McDaniel, et misforhold mellom det ideologiske kartet over Russland, og den faktiske kulturelle og sosiale topografien. Dette vil si at den politiske eliten, inklusive lederen, har hatt et bilde av den jevne russiske mann og kvinne som statens lojale, men sørgelig umyndige undersåtter, som alltid har vært innforstått med statens eneveldige rolle. I tider med store, langvarige sosiale problemer, knuses dette bildet av den faderlige og forsørgende stat, og befolkningens smertegrense overskrides. McDaniels «Syklus av selvutslettelse» har fullført sin bane.

Dette russiske selvbilde finner man igjen i Jeltsins tid. Presidenten er kun i stand til å samle befolkningen under krisetilstander, da det er behov for en sterk leder og en mektig sentralmakt. I roligere tider, da en dag-til-dag-pragmatisme bør råde, er presidenten ute av stand til å holde de konkurrerende elitene i tømme.

Men er det ingen vei ut av denne destruktive sirkelen? Vil demokratiet, i det lange løp, kunne endre russernes syn på statsmakt og samfunn? Intet samfunn er slave av tiden og forutbestemte utviklingsmønstre, for samfunn består av mennesker med større eller mindre grad av fri vilje. Det er imidlertid mulig å være slaver av sin egen historiske erfaring, eller hva en tror er ens rammer for egen utvikling.