OMSTRIDT: Dagbladet har laget flere uredelige artikler om vår forestilling på Black Box. Det dreide seg ikke om underholdning, men om et forsøk på å revurdere grunnleggende kategorier i menneskets liv, skriver kunstner Liv Kristin Holmberg.Foto fra forestillingen: Ylber Gashi
OMSTRIDT: Dagbladet har laget flere uredelige artikler om vår forestilling på Black Box. Det dreide seg ikke om underholdning, men om et forsøk på å revurdere grunnleggende kategorier i menneskets liv, skriver kunstner Liv Kristin Holmberg.Foto fra forestillingen: Ylber GashiVis mer

Den sanne historien

Performancen på Black Box skulle tematisere lidelse.

||| KUNSTKRITIKK: I over en måned har Dagbladet hetset prosjektet «Storkunststolteddy- statsreligionens Bestialitetsteologiske Fakultetsgrunnlegging!» på Black Box Teater i Oslo.

Det skandaløse i denne dekningen er at journalisten slett ikke var til stede på performancen! Det overrasker derfor ikke at «dokumentasjonen» ikke er annet enn en triviell løgnhistorie. Et eksempel på Dagbladets ubehjelpsomme researchmetoder er at avisen ikke engang brukte bilder fra performancen, men fra et helt annet arrangement i fjor.

LESEREN SOM ikke har vært tilstede er avhengig av avisene for å gjøre seg et bilde av det som skjedde. Slik har Dagbladet, tross den åpenlyst uredelige metodikken, makt som avisen utnytter uten hemninger.

Det er derfor viktig med en beretningen fra en som faktisk var tilstede. Hva var det som virkelig skjedde på Black Box Teater?
Performancen var et arrangement hvor lidelsen skulle tematiseres og om mulig løsrives fra dens enerådende negative perspektivering. Dette var annonsert i programheftet. Ingen blant publikum kan ha forventet at dette skulle bli en hyggeforestilling. Franz Kafka sier at «en bok må være øksen til det frosne ishav i oss.» Og det samme kan sies om performancen. Det dreide seg ikke om underholdning, men om et forsøk på å revurdere grunnleggende kategorier i menneskets liv. Det er selvsagt at den kunstneriske tematisering av et slikt emne ikke er smertefritt.

DEN ESTETISKE og filosofiske tematiseringen av lidelsens problem skjedde med tradisjonelle, men også med teatrale virkemidler. Filosofen Arne Johan Vetlesen holdt et foredrag hvor han fremla en humanistisk vinkling på smerten. Julian Blaue perspektiverte saken utfra hans egenutviklede filosofi og undersøkte hvorvidt smerte kan tolkes som en positiv kategori. En skuespiller leste opp Blaues estetiske manifest.

I mange uker arbeidet Blaue med vår scenograf for å gestalte hele den store teaterfoajeen på Black Box. Dette var en gave til teaterfestivalen som vi var del av. Det var antakeligvis minst 1000 mennesker som så denne installasjonen før, under og etter performancen. (Teatersjefen ga for øvrig uttrykk for at han var fornøyd med gestaltningen av rommet.) Å hevde at kun 60 personer fikk sett det som ble realisert med Kulturrådets midler, er altså feil.

JEG SELV innøvde noen av musikkhistoriens største orgelverk av Messiaen og Bach og spilte dem under arrangementet. Også disse var svært relevante for temaet. Tittelen til et av orgelverkene - «I den mørke time» - illustrerer dette.

I denne høykulturelle ramme ble de såkalte sjokkeelementene fremført. De var tematisk og dramaturgisk velbegrunnet, og Blaue angrer selvsagt ikke på at han tok disse elementene i bruk. Men i motsetning til Dagbladet var dette ikke det eneste han var interessert i. De inngikk, som skildret, i en scenefilosofisk begrunnelsessammenheng.

SOM REDELIG AVIS, som får millioner i momsfritak og utgir seg for å være en kulturavis, bør man komme inn på de estetiske, intellektuelle og eksistensielle dimensjonene i prosjektet man uttaler seg om. Det har blitt hevdet at Blaue bare er ute etter å provosere. Men så lenge journalisten kun skriver om skandaleelementene, er det åpenlyst at Dagbladet selv bare er interessert i å få den oppmerksomheten for sine sjokkartikler, som avisen mener Blaue var ute etter å få med performancen.