BÅDE OG: Musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik mener Marit Larsen tilslører at hun er en karrierekvinne med mange reisedøgn når hun fremstiller seg selv som husmoremne med muffinsfat. Men hvorfor kan hun ikke være begge deler?  Foto: Berit Roaldsen / Scanpix
BÅDE OG: Musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik mener Marit Larsen tilslører at hun er en karrierekvinne med mange reisedøgn når hun fremstiller seg selv som husmoremne med muffinsfat. Men hvorfor kan hun ikke være begge deler? Foto: Berit Roaldsen / ScanpixVis mer

Den sanne kvinnen

«Ekte» og «uekte» er sjelden et relevant begrepspar. Heller ikke i diskusjonen om Marit Larsen.

Kommentar

Har vi henne nå?

Musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik mener i alle fall at han «har» Marit Larsen: Hun spiller barnlig og uskyldsren, og skjuler at hun er en ambisiøs karrierekvinne. Musikkviteren har skrevet doktorgradsavhandling om Larsen og tidligere M2M-kollega Marion Ravn, og forteller nå mediene at Larsens uttrykk er «falskt naivt», en beskrivelse som sist ble hørt i en ungdomsskolegård nær deg.

Å se nærmere på forskjellige typer femininitet, og hvordan de blir møtt med beundring eller skepsis av mediene eller publikum, er interessant. Feilen Broch Ålvik gjør er at han virker mer opptatt av om det publikum ser, er et oppriktig uttrykk for hvem de to kvinnene «er».

For «ekte» og «uekte» er sjelden et fruktbart motsetningspar å bruke. Det er vanskelig å klistre dem på andre uten å bli nedlatende. Og du bør kanskje ikke gripe til dem hvis ikke du kan gi greie svar på følgende spørsmål: Hva vil det si å være «ekte»? Hvorfor skal noen bebreides for ikke å leve opp til en annens autentisitetskrav? For det ligger en bebreidelse og ulmer når Broch Ålvik skriver:

«Det er ingenting ved Marit Larsens persona som ikke er planlagt eller konstruert — det er ikke noe ekte, autentisk eller naturlig over denne personaen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller som han legger til overfor NRK:

«De vil fremstå som ekte og ærlige. Men det er ikke sånn de fremstår for meg».

Dette er en spesiell konklusjon å komme med for en som ikke har snakket med artistene det er snakk om. Og det er en ubehagelig snever måte å vurdere andre mennesker på. Den synes å legge til grunn at det er til enhver tid er et vertikalt, stringent forhold mellom det du føler og mener og hvordan du kler deg og ter deg; at du ikke kan gå i bestemte klær, eller dyrke et spesielt uttrykk, hvis du ikke også har egenskapene eller står inne for verdiene som forbindes med denne spesielle estetikken.

Den tar ikke høyde for at folk er mangfoldige, og at verden er en horisontal palett de kan forsyne seg av, der det er mulig å leke med uttrykk og identiteter. Det er ikke mye av det vi foretar oss som vi har funnet på helt av oss selv; klesstil, musikksmak og fritidsinteresser skapes ved at vi støter på noe som er skapt av andre, inspireres av det, og setter det sammen til en skimrende helhet der det er rom for mye rart.

Kanskje var det særlig det postmodernistiske nittitallet som løste opp, dempet den kulturelle moraliseringen og flokktenkningen og gjorde det mer tillatt å hente impulser og ideer fra mange kanter og sjonglere fritt med dem. Denne friheten er en forutsetning for å være kreativ, og det er ikke noe løgnaktig over den leken.

Sammenlignet med mange mer omskiftelige og eksperimentelle artister fremstår Marit Larsen som ganske konsekvent i sitt litt retrofeminine uttrykk. Men Broch Ålvik finner sin inkonsekvens. Han mener at Larsens mange reisedøgn beviser at hun poserer når hun fremstiller seg selv som et husmoremne med muffinsfat.

Men hvorfor er det en motsetning mellom de to? Hvorfor er det ikke til å tro på at en travel profesjonell artist kan ønske å koble av med bakst på sitt eget kjøkken en søndag? Det virker som om det finnes en forventning, hos forskeren mer enn hos publikum, om at hvis du liker den ene rollen, kan du ikke like den andre; hvis det ene er en oppriktig glede, er det andre et spill for galleriet.

For én som lever av å skape og det å stå på scenen, blir den delen av livet deres som er en opptreden, spesielt synlig. Popartister har til enhver tid vært synlige laboratorier der strømninger i tiden og forskjellige roller og estetikker, prøves ut, beholdes eller forkastes. Men alle har roller. Hvordan vi uttrykker oss, gjennom klær og oppførsel, oppstår i det spenningsfylte trianglet mellom slik vi spontant tenker og føler, slik vi ønsker å fremstå, og slik omgivelsene eller situasjonen forventer at vi skal opptre.

Politikeren som er ustriglet motorsykkelentusiast på fritiden trekker i dress før et viktig møte, men unngår kanskje den blåeste konfirmatlooken. Ungdomsskoleeleven som egentlig har kjoledilla, går likevel i jeansshorts for å gli sømløst inn i venninnegjengen, men staser seg opp på fest. De er ikke mer eller mindre seg selv i den ene rollen enn den andre. Legen som forteller deg hvordan operasjonen gikk, kan stå midt i et samlivsbrudd. Han er ikke uærlig selv om han ikke står der og gråter. Forskjellige situasjoner får forskjellige versjoner av oss; ulike sider kommer frem på middag hos mamma og i møte med sjefen.

Oppi alt dette er det så klart også et element av spill. Den som kommer på fest med utringning til navlen, ber omgivelsene legge merke til noe annet enn den som kommer med tilkneppet blondebluse. Folk kan godt holdes til ansvar for signalene de sender ut.

Men et uttrykk skal heller ikke reduseres til sin egen signaleffekt. Blondeblusen trenger ikke å være valgt for å signalisere at bæreren er spesielt tekkelig. Kanskje er det bare estetikk. Kanskje kamuflerer den et kompleks. Kanskje var det det eneste plagget som var rent. Og om det er et signal, en del av en posering, vel, hva så?

For hva er vel mer oppriktig og sårbart enn en posering? Hva sier mer om hvem du er, enn hva du prøver å være? Når det er mange tusen masker som er tilgjengelige, hvor personlig er det ikke å velge én?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook