Den sårbare tilliten

I en moderne, likvid økonomi finnes det bare penger nok så lenge vi stoler på hverandre, skriver Andreas Wiese.

BUDSJETTKAOS: Barack Obama sliter igjen med å få budsjettet på plass. AFP PHOTO/Brendan SMIALOWSKI (SCANPIX)
BUDSJETTKAOS: Barack Obama sliter igjen med å få budsjettet på plass. AFP PHOTO/Brendan SMIALOWSKI (SCANPIX)Vis mer
Meninger

I disse dager gjør republikanerne i representantenes hus igjen sitt for å dokumentere hvor dysfunksjonell kongressen er blitt. I denne runden prøver de å nekte å betale offentlige utgifter dersom ikke Obamas helsereform blir utsatt.

Det er et forsøk på ren utpressing, det gjøres uten hensyn til konsekvensene, og skulle de måtte trekke seg nok en gang, har de en ny sjanse i oktober: Da må kongressen godkjenne en økt låneramme for USA. Uten nye lån kan ikke staten betale sine gamle lån. Republikanerne vil for enhver pris avverge at alle skal få mulighet til å få helseforsikring til en pris de kan ha råd til. De virker villige til å risikere full økonomisk kollaps for å få det slik de vil. De har glemt hvor ille det kan bli hvis tilliten til og i systemet kollapser.

For dette skjer mens femårs-jubileet for konkursen i Lehman Brother markeres. Krisen i 2008 var for finansmarkedet det samme som Cuba-krisen ble under den kalde krigen: De vise begge hvor raskt og hvor nær man kan komme den totale katastrofe.

Fem år etter at Lehman-kollapsen demonstrerte sårbarheten i systemet, er ikke hullene tettet. I stedet har finansnæringen klart å glemme hva som skjedde.

Etter Lehmankollapsen oppdaget man at bankene og finansaktørene simpelthen var blitt for store til å kunne få gå konkurs. Hvis banken låner deg fem millioner, eier banken deg. Men hvis bankene låner ut fem billioner, eier visst bankene staten.

Da finanskrisen rammet Norge på slutten av åttitallet, lot staten bankene gå konkurs før de tok dem over og drev dem videre. Men slikt lukter sosialisme i USA. Der ble i stedet bankene reddet. Folk fikk regningen. Dels over skatteseddelen. Dels da mange mistet huset eller jobben. En stor andel av unge voksne kom aldri ut i et vanlig arbeidsmarked. Mange bor fortsatt hjemme hos sine foreldre. Deres uavhengige voksenliv kom aldri helt i gang.

Det gikk bedre for mennene bak katastrofen. Richard Fuld, sjefen for Lehman, kunne forlate selskapet med flere hundre millioner dollar på trygge bankkonti - belønningen han hadde fått for å ta nettopp de sjansene som førte til kollapsen. Hans kollega Jimmy Kaine i Bear Stears forlot sin stilling med et par milliarder kroner, etter at selskapet tapte milliarder av dollar. Merrill Lynch tapte førti milliarder, men sjefen Stanley O’Neill fikk med seg en gyllen fallskjerm verd mer enn en milliard. Sjefene ble usannsynlig godt kompensert for en personlig risiko de aldri tok.

Mens vanlige sjefer fikk sine trøstemilliarder, går den politiske karrieren til ideologene bak politikken strålende. Larry Summers er Obamas førstekandidat til jobben som sentralbanksjef. Det var han som under Bill Clinton sto bak den planmessige dereguleringen av bankene som førte til sammenbruddet i 2008. Nå har planene om å gjeninnføre strengere regulering av finansinstitusjonene smuldret bort. Det er lett å gjette hvor de store beløpene i kampanjestøtte til demokrater og republikanere kommer fra: Finansfolket kjøper seg retten til å ta større risiko, i rimelig sikkerhet for at skulle det gå galt vil staten redde dem på nytt. I et slikt system renner risiko alltid nedover.

I riktig gamle dager var pengeverdien basert på gull. Det ga en økonomi der penger var mangelvare I dag er pengemengden basert på tillit: Hvis vi alle stoler på at pengene finnes, at lån stort sett vil bli betalt tilbake og avtaler holdes, finnes også pengene der. Men den dagen tilliten forsvinner, tørker pengemengden inn over natten. Likviditeten forsvinner. Det var derfor det gikk galt i 2008: Aktørene tok ut kassakreditt på samfunnets tillit til instiitusjonene. Systemet ga dem rom til å ignorere risiko og lov til å ta uforsvarlige sjanser.

Risikoen totalt øker når uansvarligheten råder på flere arenaer samtidig.

Politikerne i kongressen gambler nå med vitende og vilje med risikoen for økonomisk kollaps, for dem er det blitt en del av spillet. Samtidig har finansinstitusjonene begynt å ta mye av de samme sjansene de tok før 2008. Det tok dem bare fem år å glemme det de lærte i 2008. Slik øker faren for en økonomisk klimakatastrofe: En perfekt storm.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.