URIMELIG: «Slankeinstitutter og «eksperter» har lenge gjort en innsats uten synlig effekt for befolkningen», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: Scanpix
URIMELIG: «Slankeinstitutter og «eksperter» har lenge gjort en innsats uten synlig effekt for befolkningen», skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

Den såkalte fedmeepidemien

En person med en høyde på 170 cm og en vekt på 72.25 kg defineres som overvektig. Det vil de fleste finne urimelig.

Overvekt og fedme er en voksende bekymring. Man frykter problemer for folkehelsen og store økonomiske konsekvenser. WHO definerer det som overvekt dersom du har en BMI (kroppsmasseindeks, altså vekten delt på høyden²) fra 25 - 29,9. Har man BMI på 30 og over, regnes det som fedme.

At gruppen med BMI fra 25 til 29 har en overdødelighet betyr ikke at BMI = 25 er en rasjonell nedre grense. Definisjonen betyr at en person med en høyde på 170 cm og en vekt på 72.25 kg defineres som overvektig. Det vil de fleste finne urimelig. En konsekvens er at omfanget av overvekt blir overvurdert.

Det er samvariasjon mellom BMI og dødsrisiko idet dødsrisikoen øker både med økende og avtakende BMI-verdier. Men en samvariasjon (korrelasjon) er ikke ensbetydende med en årsakssammenheng (kausalitet).

Man kan tenke seg en felles faktor bak økt vekt og økt dødsrisiko ved for eksempel at økt inntak av sukker både øker vekten og fortrenger vitale næringsstoffer fra dietten. Sukkeret vil da kunne gi overvekt, mens manglende vitale sporstoffer kunne gi overdødeligheten. En årsakssammenheng er fullt mulig, men vanskelig å bevise.

En fedmereduksjon vil neppe alltid reversere sammenhengen og normalisere dødsrisiko. Økt fysisk aktivitet vil, dersom det er nok fett å ta av, redusere vekten og har som sannsynlig bonus en bedre helse. Men da kan det være den fysiske aktivitet som gir bedre helse og ikke vektreduksjonen i seg selv.

Hvorvidt fettsuging og magekirurgi vil redusere dødsrisikoen, er en mulighet som er krevende å bevise i kontrollerte forsøk. Men det finnes effektive vektreduksjoner som sikkert vil øke dødsrisikoen. Både et opphold i Bergen-Belsen KZ og tuberkulose er effektive, men ikke anbefalte, slankemetoder.

Det spås at fedmeepidemien vil medføre framtidige helseproblemer. Man frykter at forventet levealder vil synke etter flere hundre års vekst. I USA har fedmeepidemien vart i mange tiår. Andelen overvektige har holdt seg konstant på rundt en tredjedel de siste 50 åra, mens andelen fete, dvs. BMI fra 30 og oppover, er nesten tredoblet fra 13 prosent til 35 prosent. Andelen ekstremt overvektige, det vil si med en BMI over 39, har økt fra 0,9 prosent til 6,2 prosent.

Likevel har det i denne perioden vært en jevn og betydelig nedgang i dødeligheten av hjerte- og karsykdommer i USA. Og forventet levealder er i USA fremdeles økende, foreløpig uten tegn til avtrapning.

Overvekt har negative virkninger i tillegg til en eventuell økning av dødsrisikoen, nemlig sykdommer som ikke medfører økt dødsrisiko, som nedsatt bevegelighet og subjektivt ubehag ved å skille seg ut fra et delvis reklamedirigert idealutseende.

Forebygging av overvekt er derfor viktig. Årsaken til vektøkning er enkel: Inntaket av kalorier er større enn forbruket. Men fagfolks kunnskap er ikke nok. Slankeinstitutter og «eksperter» har lenge gjort en innsats uten synlig effekt for befolkningen. Vektreduksjon er blitt deres levebrød, et lønnsomt marked for kvakksalvere. Gjeninnfør kvakksalverloven!