Den schizoide revolusjon

Jeg ble først konfrontert med blomsten av den norske 68-generasjonen da jeg ankom Blindern i 1983. De var amanuensiser i 40-åra; fraskilte, med falmede jeans og forarget over revolusjonen som aldri kom til landet. Jeg var akkurat kastet ut av det kommunistiske Polen, der den største anti-totalitære bevegelsen i menneskets historie, Solidaritet, ble kneblet av generalene. Jeg husker fortsatt min panikk da jeg ringte en marxistisk professor i Oslo. Istedenfor en hilsen fikk jeg et irritert «Hva vil du?» Det føltes som et slag i ansiktet. Jeg ble så traumatisert at jeg siden den gang har hatt dødelig redsel for å ringe Blindern-akademikere.

Siden møtte jeg professoren på en fest. Han hadde det bleke ansiktet til en intellektuell onanist og gjentok til det kjedsommelige at jeg var en «typisk polakk.» Han forklarte aldri hva han mente med dette, men jeg antok at han ikke likte mennesker som ikke likte kommunisme. Hans sinn var drepende puritansk; tankene hang fra galgen snekret sammen av religiøse kors. I løpet av vår korte samtale ga han meg dårlig samvittighet for å tilhøre stammen som kompromitterte hans utopier. Han støttet de undertrykte, men polakker og tsjekkere kvalifiserte ikke helt som ofre siden de ikke var undertrykte av USA. I et forsøk på å løse opp stemningen fortalte jeg ham en vits. «Vi er på en polsk skole i 70-åra. Hvorfor elsker vi Sovjetunionen, spør læreren. Fordi de frigjorde oss, svarer elevene uten å nøle. Veldig bra, sier læreren og spør videre: Hvorfor hater vi USA? Fordi de ikke frigjorde oss, svarer elevene». Professoren smilte ikke engang. «Dere polakker idealiserer USA», sa han. «Krigen i Vietnam, napalmangrepene, CIA-kuppet i Chile –for dere er alt dette mindre viktig enn Coca-Cola og hamburgere». Han ga meg dårlig samvittighet igjen. «Hvis det er tilfelle, hvorfor går du da med jeans,» slo jeg tilbake. Samtalen oss imellom kunne minne om to mennesker som står på hver sin side av Grand Canyon. Han var en frustrert misjonær og jeg var nylig løslatt fra en fengsel som het Øst-Europa. Misjonæren fortalte meg at fengselet faktisk kunne være et framtidig paradis hvis jeg bare var en bedre fange.

Som alle andre verdensrevolusjoner satt heller ikke verdensopprøret i 1968 Norge i flammer. Det var ingen barrikader, paramilitære eller poeter som hang fra lyktestolper ved solnedgang. Året 1968 nådde de nordlige breddegrader i stor grad som en speiderdrøm og en diskurs. Mens Paris brant, Berkeley protesterte, Praha blødde, og München ga etter for hooliganismens livgivende impulser, var norske revolusjonære mest opptatt med å snakke. Men likevel, for all deres lykksalige impotens ville det være uklokt å avfeie 68-ernes verbale entusiasme for å pynte på totalitær vold som et harmløst avvik. Man kan ikke avfeie den, om enn bare fordi en da ville vist Hamsun urett. I dag glemmer venstreradikalere som fordømmer ham, at de gjorde knefall for folkemord i Sovjet og Kina, og lukket øyene for stalinismens og maoismens bestialiteter med en halsstarrighet fullt på høyde med Hamsuns beundring for Hitler. Forskjellen er at Hamsun ble dømt for sin romanse med det totalitære monster, mens de unnslapp. De slapp også unna ansvaret for en tabloidisering av norsk kultur. I dag liker de å skylde på amerikanisering eller globalisering for å forklare de lobotomerte medier, men egentlig har de seg selv å takke. Det var de som etablerte jantelovens gullalder i Norge, et middelmådighetens regime hvor talent, geni, stil og klasse – og andre rekvisitter av Høykultur – ble suspekte høyborgerlige kategorier.

La oss være oppriktige og nevne ml-ernes bragder: deres støtte til homofiles og kvinners rettigheter, kritikken av det norske godhetsregime og deres misforståelse av den polske Solidaritetsbevegelsen, som medførte at de sendte printere til den polske undergrunnspressen slik at vi kunne publisere antikommunistisk litteratur. I sin bok «Mao min Mao», skriver Hans Petter Sjølie at ml-ere «hadde et politisk engasjement som mange kan lære av, selv om deres praksis og sans for det totalitære er en arv vi ikke ønsker … Egentlig var ml-erne nokså snille og harmløse … De ønsket seg en frigjøringsoppgave, der de skulle bli folkets helter.» (Dagbladet, 21.08,2005). Denne beroligende diagnose visker ut «Hamsun-faktoren». Sant, noen av AKP ml-erne sluttet seg til partiet ut fra «uskyldige» motiver; de ville bli vår tids Robin Hood eller de var for late til å forestille seg konsekvenser av sine ideer. Jeg antar likevel at mange var apostler for en «schizoid revolusjon». Ifølge RD Laing sin «Political Psychology», kan den etiske logikken til schizoide sluttes fra antakelsen at siden de er nektet kjærlighet – og med det gjensidigheten, kreativiteten og den sunne fornuft – trenger de kjærlighetens motsetning, hatet, som en tilsvarende kilde til oppstemthet. Schizoides elendighet er aldri deres egen skyld, men resultatet av absurditetene til et sinnssykt «system» som de har lagt for hat. De blir aldri trette av å angripe samfunnet. Deres angst og frustrasjon resulterer i et svakhetstabu.

Nesten alle revolusjoner – den franske, kinesiske, russiske og i 1968 – har vist den samme schizoide bane; de begynte som en søken etter kjærlighet og rettferdighet og endte som dogmatiske parader og oppvisninger av hat. Heldigvis følger triumferende hat alltid samme scenario: først ødelegger det alt omkring seg, deretter ødelegger det seg selv.

Er det nødvendig å kaste vekk tiden på et oppkok av 68-ernes schizoide revolusjon? For nå er de jo respektable medlemmer av etablissementet og har vokst seg gamle og vise. Dette betyr riktignok ikke at drømmen som en gang fortærte deres sjeler har mistet sin glød. Ettersom ulikheter i velstand øker, og kampen for knappe ressurser blir skarpere, er det sannsynlig at vi vil høre mer om en renovert versjon av marxismen. Den marxistiske fascinasjon blant intellektuelle og radikale politikere i Latin-Amerika eller i Midtøsten har egentlig aldri avtatt. En fornyet tro på marxismen som et analytisk redskap i globaliseringen er igjen – i stor grad i fravær av konkurranse – aktuell for akademikere og protestbevegelsen.

Resultatet er at vi står ovenfor to motstridende, men likevel på mange måter sammenfallende fantasier. På den ene siden de som jubler over markedets triumf og statens tilbaketog, som vil ha oss til å feire det uregulerte spillerom for dagens «flate verden». Og på den andre siden de som motsetter seg rovdyrkapitalismen, drømmer om en marxistisk reprise, digitalt omformatert, og renset for irriterende kommunistiske hakk i platen. Likheten mellom fantasiene består selvsagt i det felles mistak å ikke lære av fortida. Og det er denne kortsyntheten i den nyliberale fantasien som gir troverdighet til argumentene for den nymarxistiske renessanse. Vil historien gjenta seg i en verden som nå står overfor et miljømessig ragnarokk?