Den selvgode Carl von Linné

Velskrevet og underholdende om et stort geni og en selvopptatt mann - i Gyldendals Ariadne-serie.

Under lesningen av Dag O. Hessens bok om Carl von Linné er det fristende å fastslå at berømmelse korrumperer, og at total berømmelse følgelig korrumperer totalt. For selv om Linnés geni har vært anerkjent i mer enn 250 år, fins det neppe noen som har understreket dette mer enn Linné selv. Men grenseløs selvros er ikke bare å forakte.

Botanikeren og zoologen Carl von Linné (1707- 1778) er blant Sveriges aller største naturvitenskapelige navn, selv om han ikke er noen moderne forsker etter dagens målestokk. Blant annet mente han i fullt alvor at svaler tilbrakte vinterhalvåret på bunnen av innsjøer og tjern.

Uforanderlig

Han fikk heller aldri øye på noen utvikling i biologien, slik som den seinere Darwin, og naturen var i hans øyne en gudeskapt, uforanderlig størrelse. Likevel gjorde han en formidabel innsats for å rydde opp i sin tids naturvitenskap, der det hersket stor akademisk forvirring. Linné var en varm tilhenger av orden og systematikk, og det er særlig hans omfattende klassifisering som huskes for ettertida. 8000 planter og 6000 dyr ble ført inn i store, overordnete systemer, og dette var en enorm prestasjon. «Ingen har warit större Botanicus äller Zoologus,» skriver Linné ubeskjedent i et av sine mange verker. Videre legger han til at ingen har utarbeidet en bedre naturhistorie enn ham selv, at ingen har skrevet flere og grundigere verker, eller reformert en hel vitenskap slik han selv har gjort, og at ingen har ført større korrespondanse eller hatt et større herbarium, osv. Dessuten er han faktisk mest berømt, mest «namnkunnig öfwer hela wärlden», som han også minner om.

Selvros

Det er med åpenbar fornøyelse at Dag O. Hessen siterer fra Linnés skamløse selvros, som finnes i så utrolige mengder i forfatterskapet. For selv om Linné faktisk var en av verdens største og mest feirede menn, framstår han gjennom egne ord som nesten ufattelig selvgod. Hessen har passende nok valgt en lett og underholdende tone i sin biografiske skisse, og han lykkes godt.

Solide fagkunnskaper og aktuelle perspektiver - bl.a. med Linné som en tidlig forløper for økologisk tenkning - bidrar også til bokas absolutte leseverdighet. Populærvitenskap i aller beste forstand.