Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Helgekommentaren: Camara Lundestad Joof

Den (selv)gode venstresida

For noen er kunsten litt friere enn for andre.

Meninger

Jeg blir ofte spurt om hvorfor jeg jobber med antirasisme i teateret. Ikke fordi det er merkverdig at jeg jobber med antirasisme. Spørsmålet er hvorfor jeg gjør det i teateret.

Som om det er en helt fremmed tanke.

For vi som jobber i teateret, vi stemmer jo i hovedsak SV, AP, Venstre eller Rødt, vi er jo gode mennesker. Vi trenger ikke høre det der. Om alle de slemme frp-erne gikk i teatret, da hadde det vært annerledes, men det gjør de jo ikke, så hvorfor skal vi bruke så mye tid på det her inne?

Her skal jo kunsten være fri.

Jeg kan le litt hjerterått når diskusjonen kommer opp, for det er noe veldig typisk ved venstresida og kulturlivet: Liksom å heve oss over strukturelle problemer, som om vi ikke er en del av utfordringene i dette samfunnet. Som om vi ikke er med på å reprodusere utdatert tankegods og opprettholder diskriminerende strukturer. Og kunsten er kanskje litt friere for noen, enn for andre.

Morgenbladet fant i juni 2018 at litt under én prosent av de ansatte i norske forlag hadde en annen bakgrunn enn hvit og norsk. I juli i år skrev Klassekampen en artikkel om antallet melaninrike som fikk tildelt roller ved de største norske institusjonsteatrene i 2020. Avisen oppsummerte at under 5 prosent av rollene gikk til ikke-hvite skuespillere.

Disse samtalene blusser opp ved jevne mellomrom. Vi har hatt dem før. Institusjonene har sagt at de er skuffa over seg selv og lover å gjøre det bedre. Mange av oss husker mangfoldsåret 2008. Noen med skrekk og noen med glede.

Likevel står vi i den samme debatten igjen.

Når vi snakker om inkludering og mangfold har vi en tendens til å snakke om «stakkarene» som blir holdt utenfor, og hvordan vi, gode mennesker som vi er, skal få dem inn. Det blir en form for redningsarbeid, eller veldedighet. Vi glemmer at det er et demokratiseringsspørsmål. Statlige institusjoner er eid av folket, vi er alle med på å betale for festen, men ikke alle kjenner seg invitert.

Og ja, det er vondt å vokse opp uten å se seg selv reflektert i noen av de dominerende kunstuttrykkene i samfunnet du vokser opp i. Drømmene dine kan bli litt mindre av aldri å se noen som ser ut som deg være protagonisten og ha myndighet i historiene som blir fortalt. Denne problematikken gjelder flere borgere enn oss med mer melanin i huden. Det er sørgelig med representasjon over hele flata.

Allikevel er jeg sikker på at det er institusjonene på sikt som vil tape på ikke å henge med i samfunnsutviklingen som skjer rundt dem.

Institusjonene burde være motivert av noe annet enn dårlig samvittighet, som ikke nødvendigvis er produktivt eller fører til endring. De burde snarere være litt stressa på sine egne vegne: Kidsa som vokser opp nå kommer ikke til å la være å lage kunst, de kommer bare ikke til å lage den hos oss. Det er ofte i randsonen at det avantgarde – utviklingen – skjer. I stedet for at minoritetene skal assimileres inn i kulturlivet, burde kulturlivet ekspandere for å treffe bredere lag av folket. Institusjonene vil bli mindre relevante for befolkninga hvis vi ikke klarer å henge med i tida. Og det kommer til å koste.

Institusjonene kan heller ikke belage seg bare på synlig representasjon. For å holde meg til teatret, som er mitt hovedfelt: Det er viktig at man kan speile seg i skuespillerne på scenen, men hvilke historier er det som blir fortalt? Dette handler også om definisjonsmakt. Og hvilket blikk vi bruker. Det nøytrale blikket, som objektivt klarer å fange opp alle strømningene i samfunnet er en myte.

Hvem skriver stykkene, hvem har regien, hvem sitter i dramaturgiatene, hvem jobber med kommunikasjon, hvem er sjef? Og før vi i det hele tatt kommer dit; hvem utdanner vi? Hvordan ser pensum ut?

Jeg diskuterte dette i et panel med en person som har sittet i lederposisjoner i Norden så lenge jeg har hatt en karriere i kulturlivet. Han sa: «Du må faktisk være litt mer tålmodig. Jeg har jobbet i kultursektoren, også med mangfold, i over 20 år, og endring tar tid. Det tar tid, men det går framover.»

Jeg svarte: «Om du har sittet i prominente posisjoner i kultursektoren i over 20 år, og det går sakte fremover, har du vurdert om du faktisk kan være en del av problemet og kanskje burde flytte på deg?»

Det ble dårlig stemning. Det er veldig lett å snakke om mangfold og inkludering ut av godheten i våre hjerter, men det er svært sjelden vi snakker om hva det vil si faktisk å skape denne plassen. Og det er derfor disse samtalene er ubehagelige, og derfor de går litt i stå. Det kan hende at noen må flytte på seg.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!