Den siste antipsykiater

Skuespilleren og legen Geo von Krogh, som nylig rundet 60 år, er en mental mesen. I over 20 år har psykiateren vært tilgjengelig for sine kunstnerpasienter - døgnet rundt.

- Jo, du kan vel si at jeg er spesialist på kunstnere, eller omvendt.

Geo von Krogh har sans for et korrigerende paradoks, et tilværelsens tankekors. Psykiateren har spilt rollen som schizofren pasient i den islandske filmen «Universets engler», og vet hva han snakker om.

- Jeg har karakterisert meg selv som en enkel sjel i et enkelt legeme, men myten har laget en komplisert tulling som elsker å lage lidende kaos i sitt eget liv... Det er vel derfor jeg er blitt så flink til å ordne opp i andres.

Jo, jeg er en mental mesen, en sjeledoktor for skuespillere, malere og forfatter. De har nok merket at vi snakker samme språk, at jeg kan kodene. Ja, på seg selv kjenner man andre, medgir Krogh.

Han kan registrere at mange kunstnere blir mer og mer u-tilpasse i samtida.

- Det vil alltid finnes stjerner som tilpasser seg, de trenger ikke meg.

Min oppgave er å verne om den tette underskogen av ydmyke poeter. Mine pasienter får beholde sine kreative galskaper, forsikrer Krogh.

Et av hans mange motto er: «Det er bedre å være gal på en normal måte, enn normal på en gal måte.»

Mange roller

De fire menneskelige egenskaper han setter størst pris på, er da også respektløsheten, ydmykheten, entusiasmen og galskapen.

Etter vel overstått 60-årsdag kan han se tilbake på mange roller. Som skuespiller har han vært landmåler i «Djeveløya», gammel sjøulk i Nils Gaups film om Håkon Håkonsen. Han har vært prest i «Syv søstre» og lege i «Blodsbånd».

Han stammer fra en meget borgerlig Kristiania-familie. Som medisiner og spesialist i psykiatri vendte han ryggen til en forutsigbar karriere og begynte på Statens Teaterskole. Som Krogh selv sier:

- Det går tilbake med de gamle guder. Ifølge min forhenværende kone er jeg nå nummeret før uteligger.

Nåvel, Krogh har en aforisme også i den anledning: «Du skal holde din svinesti ren!»

For en slik mann måtte møtet med bohemen bli både frigjørende og berikende:

- Den delen av meg som hadde ligget på is under medisinstudiet, ble forløst i 1973 med Peter Watkins' film om Edvard Munch og Kristianiabohemen.

Jeg fikk en rolle i den filmen, og den ga meg et nytt liv. Derfor valgte jeg psykiatrien - som lege det nærmeste jeg kunne komme kunsten.

Det er ikke tomme ord. I over 20 år har Geo von Krogh vært tilgjengelig døgnet rundt for sine kunstnerpasienter.

- Psykiatri er alltid akutt, sier Krogh med alvor. - For et menneske i nød kan det stå om livet. Empati er et nøkkelord for meg. Venteliste er et skjellsord.

Foreningen «Leger uten empati» er jeg ikke medlem av lenger, derimot er jeg på vei inn i Leger uten grenser!

- Er kunstneren som menneske mer sårbar enn andre?

- Det er klart. Den hudløse kunstneren bruker seg selv i et ustoppelig kjør, hvem andre skulle hun eller han bruke?

Uforståelig

Derfor blir det uforståelig for meg at noen kan skille kunstneren fra verket. Kunsten og livet er en vekselvirkning, en berikende blanding. Sannheten om et menneske fins ikke.

Derfor er Geo von Krogh brennende opptatt av Hans Jæger, forfatteren av «Bekjendelser» og «Syk kjærlihet», selvutleverende bøker som mange mener har større medisinsk enn kunstnerisk interesse.

For Geo von Krogh er dette stoffet en litterær svir, han beundrer tekstens puls, sug og suggesjonskraft, den uforløste lengselen etter ekstase og katastrofe.

Da Geo von Krogh for et par år siden kom over et manuskript der Jæger med svart blekk og sirlig skrift har formulert tittelen «Enden af en afklippet Traad», da falt han på kne av takknemlighet. Sammen med poeten Kjell Erik Vindtorn arbeider han nå med en utgivelse av manuskriptet, som kan leses som en studie av Jægers seinere så skandaleombruste bekjennelser.

«Min Jæger»

- Jeg vil bruke anledningen til å få fram min Jæger, sier Krogh med sideblikk til Halvor Fosli som i 1997 utga det ruvende verket «Kristianiabohemen. Byen, miljøet, menneska».

En forskningsbragd som nok høstet rosende omtale, men også risende kritikk for et monomant negativt bilde av Hans Jæger.

- Et imponerende verk, ja vel. Men det er ikke bare kjærlighet som gjør blind, også hat: Jeg begynte på boka med stor entusiasme, men ble rasende på Foslis forsøk på å stille Jægers diagnose. Uttrykk som narsisme og paranoid psykopat, hører hjemme i legejournalen, sier psykiater von Krogh.

Han minner om Jægers livslange vennskap med Norges største maler. Edvard Munchs siste portrett var et litografi av Hans Jæger. Mesteren tegnet trekkene direkte på steinen, uten speil. Det var høsten 1943, et halvt år før Munch døde. Tidligere hadde Munch skrevet i sin dagbok:

«Livsfrisen er unnfanget under samtaler og stemninger fra bohemtiden - ved bordene på Grand - og ved turer i de lyse netter.» Han skrev også:

«Hans Jæger var et av de fineste mennesker jeg har møtt. Han var ærlig.»

Bohemkjenneren Geo von Krogh, som har landets største private Jæger-samling, gir sin umiddelbare tilslutning.

- Boka «Fra Kristiania-bohjmen» var i sin tid en bombe. Baader-Meinhof kunne ikke gjort det bedre. Jæger var den sanne revoltør, en rød, revolusjonær anarkist.

Lyseblå

Selv karakteriserer Geo von Krogh seg som lyseblå nå, på en fire fargers skala utarbeidet av Halvor Fosli. I den motsatte enden er spekteret grønt:

Den grønne bohemen er ung og glad, munter, lekende og provoserende. Men egentlig en upolitisk bohem.

Den svarte bohemen er en sørgelig figur, fattig og fortvilet. Han har nok med å holde seg flytende, på rastløs jakt etter penger til neste bedøvende rus.

Den røde bohemen er offervillig og engasjert. Hans liv er drømmen om sosial revolusjon.

Den blå bohemen er det viltre utskuddet fra gode familier, han berger sin frihet fra det borgerlige samfunn ved å leve etter sitt eget hode.

Kriteriet er ikke uten videre det gode humør, men den gode økonomi.

- Psykiater Geo von Kroghs egen diagnose?

- Ha, ha. Det minner meg om en pasientjournal: «Det er ingen tegn til sinnssykdom, alkoholisme eller skuespillere i slekten.»

- Selv er jeg, skal vi si, bare kvart bohem, avslutter Krogh - med et visst vemod?