Den siste crooner

Frank Sinatra spilte mange roller; ikke bare i de mellom 50 og 60 filmene han medvirket i. Sinatra var en posør; både på scenen og bak kulissene. Når han sang «My Way», lot han til å ha funnet seg selv, å bære fram kjernen i sin personlighet, uten kompromisser og påvirkning.

  • Men dette er selvsagt også en illusjon, en ny maske. Sangen handler - i likhet med så mange andre Sinatra-sanger - om en felles amerikansk drøm om å leve et unikt liv. Den gjenspeiler vekten på individuell suksess. Jeg gjorde det på min måte. Men egentlig er det snakk om både min måte, din måte og alles måte å gjennomføre livsløpet på med en slags verdighet.
  • Som kunstner er Frank Sinatra bærer av en felles erfaring for rastløse og rotløse storbymennesker i vårt århundre. Det er han også som skuespiller når han er på sitt beste, i filmer som «The Man With The Golden Arm» eller «From Here To Eternity». Sinatra gikk dypt og overbevisende opp i rollene, akkurat som han «spilte ut» de sangene han framførte. Ikke hele tida, naturligvis; Sinatra spilte inn både filmer og sanger som bør bli glemt. Men i sine største øyeblikk er han uovertruffen. Og slike øyeblikk hadde han i alle fasene av sin aktive karriere.
  • Sinatras stil har mange kilder. Han trente og trente for å kunne synge like flytende som Tommy Dorsey spilte trombone eller som Jascha Heifetz spilte fiolin. Den vokale styrken han oppøvde, kombinerte han med en intuitiv sans for jazzens timing og improvisasjon. Sinatra på sitt beste er mer jazz enn pop, og jazzen er storbyens uttrykk framfor noe. Det er vanskelig å tenke seg et album med tittelen «Frank Sinatra synger country». Sinatra tilhører storbyen; han er den ensomt søkende natterangler, på vei fra én bar til en annen, fra ett forhold til et nytt, en mann som stadig skifter både jobb og bosted. All or nothing at all. En mann som drømmer om å fly til månen helt til himmelen lysner og månen blekner som en tapt visjon «in the wee small hours of the morning».
  • Den sangen som kanskje best summerer opp disse elementene, er «That's Life», 60-tallsslageren som kombinerer et rockinspirert orgeltrøkk med Sinatras råskårne programerklæring: «I've been up and down and over and out, and I know one thing/Each time I find myself, lying flat on my face/I just pick myself up and get back in the race...» Skal vi kalle det melankolsk optimisme? For uansett vinnerlykke; intet race varer evig.