Den siste engelen på Blindern

I dag fyller Arne Næss 95 år. Her skriver Nina Witoszek om sitt første møte med filosofen .

ARNE NÆSS: Jeg husker starten på mitt arbeid som forsker ved Universitetet i Oslo. Det var 1990 og jeg var på vei til Institutt for nordiske studier hvor jeg skulle sitte i tre år og endelig finne nøkkelen til «den norske sjelen». Med en heroisk matpakke i vesken satte jeg kursen mot Nordisk institutt. Og så stoppet jeg. Alle bygninger på Blindern så ut som et Nordisk institutt. Det vil si, alle var røde bikuber i proletarmurstein, bygget for å dempe klassearrogansen og trene den norske eliten i selvforakt. Jeg følte meg ulykkelig og hjemløs.

JEG SPURTE ET PAR studenter som hastet forbi om veien. Men de så sjokkert på meg og løp videre. De må være fra informatikk, tenkte jeg. Usikkert kikket jeg inn i en av bikubene og skulle til å spørre en stor, vakker Apollo om veien, men han smelte døra i ansiktet på meg. Han må være fra Frogner, bestemte jeg. Endelig så jeg en gammel gentleman som sto midt i veien, vugget hoftene som Pinocchio og hygget seg med å studere min forvirring. Han syntes å være den eneste personen på Blindern som hadde tid. Jeg ba til Gud om at han skulle nærme seg. Det gjorde han. Jeg drømte om at han skulle spørre meg om noe. Det gjorde han ikke. Han nappet i ermet på min krakovianske genser med kirkegårdsmotiv og sa: «For en fin genser du har!». Jeg smeltet av takknemlighet. Endelig var det en person i Norge som var interessert i meg. Jeg spurte ham om han visste hvor Institutt for nordiske studier var. «Nei. Men hvorfor skal du dit?» «Jeg har et forskningsstipend for å skrive en bok.» «Javel», sa han, «hva slags bok?» Jeg hadde lyst til å gi ham en stor klem. Hittil har ingen i Norge stilt meg så mange spørsmål i løpet av tre minutter. «Jeg skriver om norske naturmytologier», sa jeg, rørt til tårer. «Naturmytologier», sa han mildt begeistret. «Da må vi ta en kaffe sammen.»

Jeg visste at jeg kom til å gå glipp av avtalen min. Jeg var klar over at jeg rotet til arbeidsdagen for noen på Nordisk institutt. Men jeg var sikker på at jeg måtte følge denne mannen fordi han var Skjebnens magiske hånd. Og det er bedre å gå glipp av en livsviktig avtale på Universitetet enn å miste en avtale med Skjebnen. Dette var min engel, den hellige ånd fra himmelen, og jeg måtte bare følge ham.

Vi marsjerte inn i kantinen og han kjøpte en kaffe og en vaffel til meg. På veien mot kassen nappet han i studentenes gensere, flørtet med jentene og roste kassadamene for at de hadde stekt så fantastiske vafler. Vi pratet i en time om mitt prosjekt. Til slutt reiste han seg og sa: «Du har mange interessante misoppfatninger om Norge.» «Jeg vet det», sa jeg. «Bra. Derfor skal du ikke til Institutt for nordiske studier. Du skal følge meg til SUM.» «Åh», sa jeg, fullstendig forvirret. «Arbeider du med et lignende tema?» «Meget lignende», svarte han. «Mitt navn er Arne Næss.»

MØTET MED professor Næss fant sted i 1990 BE (before e-mail). Det finnes ikke sånne professorer lenger. De som har tid. De som er nysgjerrige. Som står og stirrer. De fleste professorene i dag sitter på sine kontorer og skriver forskningsstrategier, årsrapporter, femårsrapporter, teller tellekanter og svarer på e-mail. Derfor er det temmelig usannsynlig at du treffer en klok, fremmed mann på campus som inviterer deg til lunsj - sånn rett fra gata - og er villig til å gi en knock-out til ditt forskningsprosjekt.

DET ER EN NY VEKKELSE på Universitetet. Denne gangen dreier den seg ikke om Marx eller Mao. Den handler om helt nye helgener og helligheter. Noen skriker: FATTIGDOM! Og halvparten på Universitetet kaster seg på å studere fattigdom fordi det finnes 4,5 millioner kroner i fattigdom. Noen roper: GLOBALISERING! Og alle blir henrykt av globalisering, arrangerer workshops og skriver søknader til 7. rammeprogram til Brüssel for å få alle de millionene som finnes i globaliseringen. Og det gjør de på tross av at søknadsskjemaene er komponert på et uforståelig brüsselmål som bare kan tolkes av lobotomerte sosiologer. Noen faller på kne foran en Castells eller en Putnam eller en Luhmann - og alle begynner å sitere disse profetene manisk - på en måte som ligner ivrige henvisninger til Kim Il Sung i Nord-Korea. Ingen har tid til å tenke lenger fordi alle publiserer som gale. Eller bygger centres of excellence . Og i dag ville ingen ha den minste sjanse til å komme opp med en visjon som ligner på den gamle næssianismen. En slik visjon ville vurderes som: a)ulønnsom; b)naiv: c)uvitenskapelig; d)ufasjonabel; e)utopisk; f)fullstendig sprø.

Det er en ny vekkelse på Universitetet i Oslo. En vekkelse uten lidenskap eller åpenbaringer - og uten englene som kan fly. Jeg var heldig, jeg traff den siste.

BURSDAGSBARN: «Det finnes ikke sånne professorer lenger», skriver Nina Witoszek om Arne Næss. I dag fyller han 95. Foto: SCANPIX
BURSDAGSBARN: «Det finnes ikke sånne professorer lenger», skriver Nina Witoszek om Arne Næss. I dag fyller han 95. Foto: SCANPIX Vis mer