Den siste fellesarena?

For de som har vært tilstede på et vekkelsesmøte, ga synet av norske tilskuere etter seieren over Spania en følelse av gjenkjennelse.

Det er en egen glans over ansiktene, ikke bare på grunn av Steffen Iversens himmelfart, men også fordi fellesskapsopplevelsen i seg selv synes å være forløsende: Er idrettsarenaen den siste fellesarena?

Med andre ord, hvori, som de så treffende skrev før, hvori ligger de store fotballmesterskapenes grep om folkemassene? Hva får bygater til å ligge folketomme og 20000 nordmenn til å reise til Kontinentet for å se fotball?

Den som kunne svare fornuftig!

Selv tilhører jeg utvilsomt de fotballelskende, de som kan stå på en forblåst bane i havgapet og se en tredjedivisjonskamp. For sånne som meg skulle det jo være høytid nå under EM - og det er det for så vidt også, men samtidig bekjenner jeg tvisynet, for jeg hører de som undrer seg høylytt: Hva er nå dette for hysteri?

Jeg forstår deres mistanker: Dette er overdimensjonert - unaturlig. Det ligger et eller annet alvor bak, noe styrende, en slags usynlig hånd.

Sånn er jeg kommet i strid med meg selv. På den ene siden en oppriktig glede over fotballen, en sterk følelse som jeg hatt helt siden jeg åtte år gammel så Odd slå Fredrikstad 2- 0 i semifinalen i 1960. På den andre siden en uro over at ekte følelser på et eller annet punkt blir kommersialisert, underlagt andres mål.

Derfor et lite knippe forslag til forklaringer.

DEN TEOLOGISKE: Gjennom Drillo fikk det norske samfunnets pietistiske røtter ny næring. Som flere store norske pietistiske ledere kommer Drillo fra Østfold, og ved hjelp av fotballen skapte han en postmodernistisk utgave av et haugiansk mønsterbruk: Arbeidsomhet i 90 minutter, sparsommelighet i pasningene, likhet før og etter uttak, den som blir valgt er bare representant, og endelig fellesskap på og utenfor banen. Dette har gjenopplivet noe ved den norske folkesjelen. Drillo sa selv at måten laget spiller på er typisk norsk. Han skulle bare visst hvor rett han har i det...

DEN POLITISKE: De romerske keiserne investerte store summer i underholdning og folkeforlystelser. De visste at folk som gjesper er modent for revolusjon. Den romerske satirikeren Juvenalis skrev at «dette forsumpede folk, som en gang hadde makten og delegerte den til sine ledere... ikke lenger har noen stemmer å selge, det er bare to ord som står i hodet på det: brød og sirkus.»

Idrettens politiske betydning er åpenbar også i dag. EU har vedtatt direktiver som sikrer at alle store mesterskap når ut til alle gjennom TV. Og Norge har fulgt opp.

DEN FILOSOFISK/PSYKOLOGISKE: Jo svakere fellesidentiteten blir, jo viktigere blir symbolene. Fotballens grep er full av paradokser. Grensene nedbygges, men stråler i alle farger på tribunene. Spillerne representerer land, men tilhører selv mer og mer en internasjonal elite av millionærer som i sitt daglige virke ikke har noe hjemland.

DEN ØKONOMISKE: De store mesterskapene er de store internasjonale konsernenes kulturelle globaliseringsprosjekter. Her skal den globale fellesskapsfølelsen etableres, den som gjør at vi får en god følelse ved å synge sammen «We Are The World», samtidig som vi alle sammen drikker Coca-Cola. Nasjonsmotsetninger er pittoreske innslag for storkonsernene, men rasemotsetninger, fordommer og krig er en vederstyggelighet. Fotballen passer ypperlig.

DEN SOSIOLOGISKE: Vi overlates mer og mer til oss selv. Organisasjonene har vanskeligheter med rekruttering, de daglige møtestedene blir teknifisert og effektivisert. I banken er det bare to skranker igjen og alltid så lang kø at det er nok å gjøre for psykiatriske kriseteam, som kan behandle alle de irriterte kundene. Men banken vil ha oss vekk, den vil ha oss dit hvor vi er alene, foran en skjerm og sånn er det med alt og alle, vi må hver for oss taste oss fram til målet heretter.

Er det da så underlig at det er befriende å møtes i fellesskap og hyle og rope, som etter en annen, eller som etter noe annet? Neppe mer underlig enn at vi også får de motsatte utslag, det ensomme opprør, aggresjon og vold. Sånn er fotball, en usigelig glede og en sterk følelse - et bilde av det samfunnet og den tida vi lever i. Den siste fellesarena? Neppe. For mens vi blendes, vokser nye fram, om de er gode eller onde er vanskelig å se. Men de er der, et sted bak mål.