Den siste Glæde

- Dokke får no bærre holde på der nede, er kommentaren der oppe i nord når Dagbladet stiller spørsmål om hvorvidt Karl Erik Harr kanskje burde ta seg en pause fra Knut, etter at han har latt midnattssola lyse over nok en Hamsun-roman.

Og er nå egentlig «Victoria» lagt til Nordland - det betviler nå vi her sør, som ser oss leie på at stadig flere Hamsun-skikkelser dukker opp med gullhår foran blåfiolette Lofot-fjell.

  • Vi modernister her nede ser nemlig de mørkere sidene til Knut - han som skapte den hjemløse Nagel, hvis selvmord bør tolkes som avslutningen på den gamle tida, og derfor leses som inngangen til modernismen. Og denne siden bør framheves, om ikke annet så ved et museum, som de bakstreverske lofotværingene selvsagt ikke vil ha. Men vi har da også et ord med i laget, for selv om han kanskje ikke trivdes så godt, så var det jo tross alt her i hovedstaden han gikk og sultet.
  • Og apropos Nagel. I hvilke gater var det den gulkledde med den tomme fiolinkassen vandret? Jo, i Lillesand, og der har de ferdig dekket bord til Knut på «Hotel Norge» (vel å merke det bordet de «tror» han satt ved når han åpenbarte sine «Mysterier»). Der helt sør ligger også Nørholm og forfaller fordi staten den gang ikke ville hjelpe på grunn av det leie med krigen - noe som også gjør at han nok må vente litt før han får sin «rytterstaty» i Grimstad.
  • Krigen, ja, og spørsmålet om hvorvidt Hamsun var - det dere vet - eller ikke. Her kommer jo også de halvthundre historikerne inn som Knut har holdt liv i siden han gikk bort og døde. For ikke å snakke om sjelegranskerne som ennå ikke er ferdige med å diagnostisere den «varig svekkede» oldingen.
  • Forfaller gjør forresten også barndomshjemmet til Knut - i Lom - der en voldsom feide nå pågår om hvorvidt Per Kværnstuen skal bruke veien gjennom Garmotunet for å komme til garden sin - noe som betyr at den lille stua og den store bysten må skille lag. For at det var århundregammelt seigt Lom-bondeblod som fløt i Knud Pedersen Garmotrædets årer, det kan ingen ta fra dølene. Også der drives forskning - og skal lure på om ikke det kværnhuset som blir nevnt i «Victoria» er ett av de to kværnhusa som fremdeles står bortpå Garmotrædet.
  • Og kongen selv? «Men en Ting blir jeg ikke færdig med, at trekke meg tilbake og sitte i Ensomheten i mit Rum og ha det godt og mørkt omkring meg. Det er allikevel den siste Glæde.»