Den siste hvalfanger

- Det var et slakteri, sier tidligere hvalfanger Simon O. Baardsen (84). I boka «Fra Haugesund til isødet i Antarktis» forteller Karin H. Evensen om sin hvalfangerfar.

- Nå håper jeg bare at de hvalene som er tilbake får leve i fred, sier han stille til Dagbladet en sommerdag 42 år etter.

Vi står ute på Norsk Sjøfartsmuseum, bra begynnelse, det, på en reise i spekk og ånd, fra Haugesund til Sørishavet og Jonas i hvalfiskens buk.

Simon var maskinist om bord i «Suderøy», rederiet Knutsen OAS.

- Vi kunne komme inn i et hvaltrekk og skyte en etter en. At de ikke rømte, er rart. Det var et slakteri, sier Simon i dag. Den gang, i 1959, var det industri.

Tenkte annerledes

- Vi tenkte helt annerledes, vi skapte verdier, vi bygde landet, vi var stolte av arbeidet vårt, sier Simon.

Og dermed blir han et bilde på hvordan vårt syn på leviatanen, den gåtefulle kjempen i havet, har skiftet mellom godt og vondt.

I verdens mest berømte bok om hval og hvalfangst er Moby Dick, den hvite hvalen, symbolet på ondskap. Kaptein Akhab er fylt av et sinnssykt hat, han er besatt av tanken på å drepe den hvite spermasetthvalen, dette mest skrekkinnjagende av alle dyr, dette grusomme uhyret som en gang rev vekk foten hans. Når den gale og lemlestede kaptein Akhab med trebeinet vier harpunen sin til djevelen, er det for å nedkjempe det meningsløse i tilværelsen; i ytterste forstand fører han krig mot Gud i en avgjørende søken etter sannhet.

I «Moby Dick» tumler dikteren Herman Melville med de store spørsmålene, samtidig som han nitid og grundig redegjør for hvordan hvalfangsten virkelig foregikk på begynnelsen av 1800-tallet, ja, store deler av romanen er zoologi og sjømannskap.

Havet som universitet

Havet var Melvilles universitet. Han var selv på hvalfangst, rundet Kapp Horn to ganger, rømte fra skuta i Sørhavet og levde ei tid blant kannibaler på Marquesasøyene.

I «Moby Dick» lar han jeg-fortelleren med det bibelske navnet Ismael mønstre på hvalfangstskuta «Pequod» utenfor Nantucket. Her hadde nybyggerne i 1672 for første gang sett hval utenfor den amerikanske kysten, og på begynnelsen av 1850-tallet da «Pequod» dro ut, hadde USA verdens største fangstflåte.

Når Simon, også han har bibelsk navn, mønstrer på hvalbåten «Suderøy» av Haugesund hundre år seinere, er Norge en stormakt til sjøs. I sesongen 1956- 57, som Simon Ove Baardsen beretter om, utgjorde den norske hvaloljeproduksjonen 1 million fat, til en verdi av 300 millioner kroner.

Kroningsolje

«Tenk på det, dere kongetro briter,» sier Ismael,

«Vi hvalfangere forsyner deres konger og dronninger med kroningsolje. For hva slags salve brukes til kroninger om ikke spermasettolje? - Den mest velluktende av alle oljer.»

Den industrielle hvalfangsten ble innledet med Svend Foyns oppfinnelse av granatharpunen. Da hvalbestandene tok slutt i nordlige farvann, overtok den landbaserte fangstingen i Antarktis. I 1925 begynte den tredje fasen i moderne hvalfangst, basert på store havgående kokerier. Over 10000 nordmenn deltok i hvalfangsten. Fram mot midten av 1960-tallet ble det årlig tatt mellom 30000 og 40000 hval totalt. Norges andel var over en tredel. I 1968 var det slutt for vår del.

Jo, det var et slakteri.

Hvithodet hval

«Den av dere som får øye på en hvithodet hval med furet panne og kroket kjeve - den av dere som får øye på den hvithodede hvalen med tre huller i styrbord side - hør nå her, den av dere som får øye på den hvite hvalen for meg, han skal få dette gullstykket! Hører dere, folkens!»

Slik maner kaptein Akhab sitt mannskap til kamp mot Moby Dick. På reisen sørover mot ekvator, der den hvite hvalen skal ha oppholdt seg flere år på rad, møter «Pequod» ni andre hvalskuter, alle på vei hjem. Bare den besatte kaptein Akhab stevner sørover.

Etter 600 tettskrevne sider, en dag øst for Ny-Guinea, får Akhab selv øye på motstanderen:

«Der blåser han! En pukkel som et snøfjell! Det er Moby Dick!»

Deretter følger jakten i tre dager. Den første dagen biter hvalen over lettbåten. Den andre dagen blir mannskapet slått på sjøen. Den tredje dagen går Akhab over bord, han vikler seg inn i harpunlina og trekker seg selv i dypet. Så knuser Moby Dick hele skuta. «Slik svant hver eneste flis av {lsquo}Pequod' ut av syne, spinnende rundt, rundt i en eneste malstrøm - alt levende og alt livløst. Havets store liksvøp bølget videre som det gjorde for fem tusen år siden.»

Også «Suderøy» jaget spermasetthval, på en annen måte, riktignok.

Hvalen dukket

- Den hadde for vane å dukke når harpunen traff, den søkte beskyttelse nede i dypet, sier Simon. Han minnes disse kjempene med dype groper over ryggen, arr etter veldige slagsmål der nede.

- I dødskampen hendte det at spermasetthvalen spydde ut store kjøttbiter. I magen kunne flenserne finne det spisse, hornliknende nebbet til kjempeblekkspruten. For i motsetning til bardehvalene som siler ut plankton fra havet, er spermasetthvalen et rovdyr med digre, dolkeformede tenner i underkjeven.

Spermasett, eller kaskelott, Physeter catodon , har sitt navn etter «hvalsæd», fordi folk trodde at oljen i det digre hodet var spermier. Sannheten er at kaskelotten bruker sine 2000 liter med fett eller olje til å utlikne det voldsomme trykket når den dykker inntil 3000 meter i jakten på blekksprut.

Kjempeblekksprut

Spermhvalen måtte bli myteomspunnet, og flere spennende kapitler i «En verdensomseiling under havet», utgitt 1870, er viet kaskelotten og kampen mot kjempeblekksprutene.

I verdensomseilingens aller mest berømte scene blir «Nautilus» angrepet av åttearmede blekkspruter med sugekopper og sjøgrønne, digre øyne og papegøyenebb. Med økser og harpuner hogger mannskapet seg fri fra de lange fangarmene. «Beseiret, lemlestet og dødelig såret forsvant uhyrene under bølgene,» står det å lese.

I sitt verk «Forsøg paa Norges naturlige Historie» (1752- 53) skriver biskop i Bergen, Erik Pontoppidan, om en hel flåte med seilskuter som ankrer opp ved ei ukjent øy i Atlanterhavet. Plutselig stiger det opp av sjøen et mylder av slangeliknende tentakler, høye som mastetoppene, de suger seg fast i skutene og trekker dem ned til havsens bunn.

Spekkhogger

Jules Verne forteller at kaptein Nemo på undervannsbåten «Nautilus» skiller mellom de snille bardehvalene, «disse uskyldige dyrene som har så mange fiender», og den grusomme kaskelotten. Da kaptein Nemo blir vitne til et angrep på en flokk fredelige hvaler, tar han parti og utrydder kaskelotthvalen, som ikke er «annet enn gap og tenner».

Simon har aldri hørt om store hvaler som angriper hverandre. Men spekkhoggeren fortjener sitt navn. Mange ganger så han dem bite seg fast i kjeven på en hval. Spekkhoggeren er et intelligent dyr, det er sikkert. Ser den et isflak med sel, løftes det opp, knekkes i to, og selen, stakkars, tippes til sjøs.

I Simon Baardsens tid var blåhvalen aller mest ettertraktet.

- Den svømte aldri i flokk som andre hvaler, men alltid alene eller i par. Da gjaldt det å skyte hunnen, for maken er trofast livet ut, de følger hverandre i døden, de to.