Den siste katolske bastion

Eluana Englaros liv endte 9. februar etter at det ble tatt en avgjørelse om gradvis å redusere tilførselen av mat og drikke som hadde holdt henne kunstig i live siden en bilulykke i 1992. Følelsene til Eluanas familie fortjener respekt og hver enkelt av oss kan i stillhet spørre seg hva som etisk ville være riktig eller galt. Saken har imidlertid mange sider, sett fra juridisk, medisinsk og ideologisk hold, og ikke minst en offentlig dimensjon. Den sier noe om kirkens og statens rolle i den siste katolske bastion i Europa, nemlig Italia.

Eluana lå i en vegetativ tilstand. Det vil si at hjertet, nyrene og lungene fungerte bra, men at bevisstheten var fullstendig borte og enkelte funksjoner, som å svelge mat, var frakoblet fra hjernen. Allerede to år etter bilulykken diagnostiserte legene at det ikke var noe vei tilbake fra et vegeterende liv, der hun var avhengig av en sonde for ernæring. Hun var altså ikke i koma og heller ikke hjernedød, men var total immobil og bevisstløs.

I 1994 bestemte Eluanas far seg for å ta opp kampen for å respektere det han mente var datterens vilje: Å få slippe å leve et uverdig liv. I 1996 ble han oppnevnt som verge for datteren, og fikk dermed rett til å uttale seg på vegne av Eluana. For Beppino Englaro gjaldt det fra da av å overbevise advokater og dommer om to ting. Det første var at en påtvunget ernæring og hydrering kunne defineres som medisinsk behandling. En pasient i Italia, akkurat som i resten av Europa, kan etter loven avslå en medisinsk behandling.

Dernest var utfordringen å overbevise myndighetene om at Eluana, mens hun var i live, ettertrykkelig hadde frabedt seg et liv avhengig av medisinsk behandling og hadde gitt en klar definisjon av hva et uverdig liv er, etter sin personlige mening. Eluana hadde faktisk hatt en venn som falt i koma. Slik ville hun ikke leve, skulle hun ha sagt. Hele prosessen varte i flere år og gjennomgikk flere dommer fra forskjellige juridiske instanser etter vanlige rettsprosedyrer.

I juli 2008 godkjente Italias høyesterett, som baserte seg på legenes rapporter og en rekke vitneutsagn, at den vegetative tilstanden var irreversibel og at det var mulig å innfri Eluanas ønske om å få lov til å dø i et slikt tilfelle. For ett år siden ga appellretten i Milano legene lov til å stenge for sonden. Det tok enda flere måneder før Beppino Englaro fant et sykehus som var villig til å ta imot Eluana og legge forholdene til rette for hennes død.

I hele den tida rettssakene pågikk, har den italienske offentligheten diskutert saken. Det skulle bare mangle. Retten til å forsvare sine meninger, er kjernen i alle demokratier. I tv-programmer, demonstrasjonstog, intervjuer, debatter av alle slag, har vanlige folk, leger, advokater og politikere brukt Eluanas tragedie som et symboleksempel på menneskets ansvar overfor nødvendigheten av å ta vanskelige valg. På samme måte har prelater, men også katolske folk, katolske leger, advokater og politikere brukt henne som eksempel på menneskenes begrensede makt over liv og død.

At debatten var spesielt kjærkommen, skyldes at det i Italia ikke finnes en lovgivning om verken eutanasi, eller dødshjelp (aktiv eller passiv) eller om livstestamenter som gir mulighet til å uttrykke et ønske om hvordan ens liv skal avsluttes. Parlamentet nøler fordi begge koalisjoner har en sterk katolsk komponent som vil blokkere ethvert forsøk på å drøfte disse vanskelige temaene.

Det er i dette tilfellet ikke snakk om en lovgivning om eutanasi, men eventuelt om retten til å bestemme på forhånd hvilken terapi man ønsker å motta, i tilfelle irreversibel koma eller vegetativ tilstand. Er det grunn til nøle, sett fra folkets side? Meningsmålinger fra begynnelsen av dette året viser at 82,2 prosent av ikke- praktiserende italienske katolikker, støtter en lov som gjør det mulig å skrive et testament hvor man på forhånd gir samtykke til å ende livet (i tilfelle irreversibel koma eller vegetativ tilstand).

79,8 prosent av dem som bare uregelmessig praktiserer religionen, og 74,3 prosent av dem som regelmessig besøker kirken, var også for. Selv i nordøst-Italia, et område som tradisjonelt er sterkt katolsk, ønsker 78,3 prosent av de intervjuede en klar lovgivning som beskytter det enkelte individets rettigheter. Det er derfor vanskelig å si at den italienske befolkningen er splittet i saken.

Da et sykehus endelig stilte seg til rådighet med en gruppe av høykvalifiserte og frivillige leger, måtte Beppino Englaro kjempe den siste kampen: I november 2008 sendte helseministeren i Berlusconis regjering et brev til sykehuset der ministeren advarte mot å stanse næringstilførselen og hydreringen. I begynnelsen av dette året skrev statsministeren et dekret i samme retning. Den katolske kirken mobiliserte sine apparater og Vatikanet skjerpet sin motstand mot det de kalte et barmhjertighetsdrap. Dekretet ble stanset i siste liten av president Giorgio Napolitano. Sonden ble fjernet.

Offensiven fra den politiske eliten, støttet og oppfordret av kirkens ledere, gir grunn til bekymring. Italia er en rettsstat fundert – som alle de andre europeiske liberaldemokratiene – på en klar deling av utøvende, lovgivende og dømmende makt. Rettssystemet er, og skal være, uavhengig av regjeringen. Dette ble stadfestet i Grunnloven av 1948, etter tyve år med diktatur.

President Giorgio Napolitano refererte nettopp til Grunnloven da han nektet å signere Berlusconis dekret. Beppino Englaro hadde fått rettslige godkjenning til å stanse næringstilførselen til sin datter og ingen utøvende makt kunne omgjøre vedtaket. Samtidig oppfordret presidenten parlamentet til raskt å komme med et lovforslag.

Nettopp gjennom sin juridiske kamp ville Beppino Englaro, som hele tiden har nektet å flytte datteren til utlandet, vise at en rettsstat som Italia er forpliktet til å være nøytral overfor etiske dilemmaer. Det skjønner ikke Vatikanet, som gjerne vil se sine moralske prinsipper oversatt til dekreter. Denne gangen fikk de til og med statsministeren på sin side, til tross for at Berlusconi mange ganger tidligere har vist en balansert holdning når etiske spørsmål stod på den politiske agendaen.

Italienerne har tidligere fått erfare hvordan det er å leve i en såkalt etisk stat, hvor de politiske lederne med all makt i sine hender, kunne tvinge fram verdier og etiske normer etter å ha kvalt opposisjonen. I dag er det lite som tyder på at de vil tilbake til denne statsmodellen. Et mindretall av italienerne vil at Vatikanet får rom til å gi regjeringen retningslinjer.

De fleste vil at det skal være parlamentet som lager lovene, med mulighet til å oppheve dem via folkeavstemninger eller endre dem gjennom parlamentariske debatter. Det er urovekkende at Italias president ser seg nødt til å minne parlamentet om sitt ansvar, mens han samtidig sender tilbake et dekret som åpenbart står i motsetning til prinsippet om maktdelingen. Eluana førte landet veldig nær en konstitusjonell krise, men hennes fars overvant den gjennom sin tillit til rettsstaten. Italienerne venter nå på et lovverk som, uansett innhold, bekrefter at parlamentet fungerer og at det ikke er behov for Vatikanets innblanding i politikken.