Den siste kongen av Cool

Skuespilleren Michael Madsen (50) er i byen. I Norge er han først og fremst fordi hans diktsamling, «Burning in Paradise», er ute på norsk.

Tid for frokost. Etter en hard natt, uten mye søvn. Michael Madsen sitter i Bibliotekbaren på Hotel Bristol i Oslo, med en porsjon bacon og poteter foran seg. Han har på seg en fargerik, Hawaii-inspirert skjorte med rødt, svart og grått mønster.

Madsen trekker øyenbrynene opp i panna, slik vi har sett ham gjøre det i bare Gud og Hollywood vet hvor mange roller. Øynene lyser, blått som en sveiseflamme. Ansiktet sprekker i et smil. Serveringsdamen kommer, med en cheeseburger.

- Bra, sier Michael Madsen, looks good, med en stemme han kunne ha lånt av Tom Waits. Han leverer fra seg bacon-tallerkenen.

- Denne kan du spise, sier han til damen. Han tar en dugelig jafs av burgeren og kikker opp:

- Kan jeg få et glass hvitvin til dette? Det hadde vært utrolig godt.

KVELDEN I FORVEIEN, på Cinemateket i Oslo. Et par hundre forventningsfulle mennesker har stilt seg opp i kø. De vil ha signerte utgaver av Michael Madsens nyeste film, «Hell Ride», som nettopp er utgitt på DVD. De har ventet en halv times tid, når Michael Madsen dukker opp, iført jeans og en Harley-Davidson-jakke som skinner herfra til California.

Han kommer direkte fra Bangkok, der han spiller hovedrollen i en russisk actionfilm, en av rundt 20 filmer han er i sving med i øyeblikket. Han svinger inn fra gata, midt inn i folkehavet. Stopper opp, ser seg forundret omkring. Tar et par skritt, før han stanser. Vender seg mot køen, litt blank i blikket.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hey, sier han. - Wow. Takk for at dere er her. God bless you all.

POET: Michael Madsen er i Norge for å snakke om diktsamlingene sine. Men han rakk også et møte med Dagbladets Fredrik Wandrup. Og på torsdag traff han filmfansen på Cinemateket i Oslo. Foto: SCANPIX / TORE MEEK
POET: Michael Madsen er i Norge for å snakke om diktsamlingene sine. Men han rakk også et møte med Dagbladets Fredrik Wandrup. Og på torsdag traff han filmfansen på Cinemateket i Oslo. Foto: SCANPIX / TORE MEEK Vis mer

Madsen signerer. Han nekter å stanse, selv om klokka går minst en time over tida. Alle skal få. Herfra skal ingen gå tomhendt. Han tar seg god tid, studerer enkelte av de gamle dvd’ene folk har tatt med seg. Hva slags film er dette? «Trouble Bound»? «Man With a Gun»? Relikvier fra Madsens lange karriere. Hvor i huleste får dere tak i disse greiene? flirer han. Og hva er dette? «Too Hard To Die»? Han roper på kona, som også er med. «Diane. Se på dette her. Har du sett denne? Too hard to die! Hahaha.»

Omsider kommer Michael Madsen ramlende inn på scenen inne i filmsalen. Han forteller om seg selv, ofte avbrutt av en latter som er vanskelig å tolke. Han har en dansk bestefar, sier han. Han har alltid hatt lyst til å besøke «denne delen av verden». Og alle disse rollene han har spilt! Jeg har forsøkt å gjøre det på min måte, forteller han. Jeg har gjort mye som ikke er bra, både på lerretet og utenfor. Roller der jeg røyker sigaretter og skyter med revolver. Bad guys. Bang, bang, bang. Yeah, yeah, yeah. Ny latter. Hahahahahaha.

Han blir spurt om sitt forhold til Elvis, og til Frank Sinatra. Elvis, Elvis … hva kan jeg si om ham? Han var større enn han skjønte selv. Og Frank? Han hatet den sangen. «My Way».

Madsen synger noen strofer. «And now, the end is near…» Sinatra hatet den, men alle ville at han skulle synge den. Frank syntes det var en trist sang. Trist, trist. Men han levde et godt liv.

- Tida går, sier Madsen. - Tida går. Livet er kort for oss alle.

- DA JEG VAR ung, leste jeg en bok, forteller Michael Madsen mellom cheeseburgerbitene og slurkene med hvitvin. Glass nummer to er kommet på bordet.

- Den var skrevet av James Cagney. På coveret sto Cagney foran en farm han hadde kjøpt, i gul regnfrakk, helt ulik alle gangsterrollene jeg hadde sett ham i. Der skrev han at hvis du spiller en rolle som er ond, må du forsøke å finne noe godt i den. Og spiller du noen som er god, må du finne noe som er dårlig. Det var en fascinerende åpenbaring for meg. Jeg var litt ute å kjøre på den tida. Oppførte meg ikke alltid like bra. Kom i trøbbel. Foreldrene mine ble skilt da jeg var ni, og jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre i livet.

- Når begynte du å skrive dikt?

Den siste kongen av Cool

- Omtrent på den tida. En dag skrev jeg noe på en serviett. Noen linjer. Dette gjentok seg. Til slutt hadde jeg en stor pappeske full av sånne utkast, som jeg trakk med meg hver gang jeg flyttet. Jeg skrev på fyrstikkesker, papirposer, ølbrikker, alt jeg hadde for hånden og gjemte på det i rundt 20 år. En dag, mens jeg spilte inn filmen «Wyatt Earp» i 1993, bodde jeg i Santa Fe, i et sånt adobe-hus. Det var kaldt som faen, men det var en åpen peis midt i rommet. Jeg gikk ut for å finne litt ved, men det var håpløst. Alt var frosset fast i bakken. Det snødde. Jeg fant ikke noe som helst. Men jeg hadde denne pappkassa full av papir. Nå brenner jeg denne dritten, tenkte jeg. Så kom dama mi ned, hun som jeg fortsatt er gift med. Hun begynte å lese. Dette er fantastisk, sa hun. I’ll fucking burn it, svarte jeg. Neinei, sa hun. Dette er jo flotte ting. Rørende. Jeg satte meg ned og tenkte litt. Kikket på et av dem, som handlet om sønnen min, Christian. Jeg skjønte at hun hadde et poeng. I stedet for å hive det på peisen, sendte jeg det til en fyr jeg kjente som var forlegger i New York. Slik begynte det.

- De sju diktsamlingene dine kan nesten leses som en selvbiografi?

- Jeg hadde en tøff oppvekst, men det er ikke noe å gråte over. Hør her, jeg føler ikke at jeg er en poet. Jeg ser heller på meg selv som en observatør. Av sosiale situasjoner som oppstår mellom oss mennesker.

SKUESPILLERENS helter på lerretet er ikke mange. Humphrey Bogart er den største som har levd, mener han. Og Steve McQueen. Madsen tar seg god tid og skildrer en scene fra Sam Peckinpahs film «The Getaway», der McQueen kjøper en hagle og noen patroner, får pakket hagla inn i gråpapir, går ut på gata, møter purken, pakker ut børsa og fyrer løs så biler og alt eksploderer. Boom. Boom. Ingen får til slike scener i dag, sier Madsen, og ramser opp noen aktuelle Hollywood-helter han ikke har høye tanker om.

- Jeg møtte Robert Mitchum en gang, forteller han. - På et hotell i Toronto. Jeg var 24, 25 år gammel og visste fortsatt ikke hva jeg skulle gjøre her i verden. Han spiste frokost, pannekaker med jordbærsyltetøy. Jeg satte meg ned. «Hva vil du gjøre med livet ditt, gutt?» spurte han. «Hva gjør du med ditt?» spurte jeg. «Er du lykkelig?» Han lo en litt tørr latter. «Jeg har tenkt å bli skuespiller,» sa jeg. Mitchum tok seg god tid, skjøv tallerkenen til side, bøyde seg over bordet og så meg dypt inn i øynene. «Why?» spurte han. «Hvorfor det?» Han hadde rett. Hvorfor i helvete driver jeg med dette? tenker jeg iblant. Mitchum ble faen meg aldri verdsatt etter fortjeneste. Fikk ikke engang noen Oscar.

MICHAEL MADSEN forteller. Om sønnen til Marlon Brando, som satt i mørket og gråt, med en liten lapp fra faren der det sto: «Kjære sønn. Beklager at jeg ikke har vært en god far for deg.» Om en scene fra filmen «Shane», med birollekongen Ben Johnson, som han aldri får ut av hodet.

Om det berømte opptrinnet fra Quentin Tarantinos film «Reservoir Dogs», der Madsen alias Mr. Blonde kutter øret av en politimann og improviserer en scene der han snakker inn i øret, etter at det er kuttet av. En detalj Tarantino ikke hadde bedt om, men til slutt ble vilt begeistret for. Om «Kill Bill», der Madsen insisterte på å ha på seg en hvit cowboyhatt han hadde kjøpt i Durango, Mexico, under en filminnspilling. Og om en diktbok han fikk av moren sin da han var liten, med tittelen «The Star Thrower», stjernekasteren.

- En morgen i Malibu, der jeg bor, gikk jeg ned trappa og ut på stranda. Storm og bølger hadde kastet fullt av fisk opp av havet. De lå halvdøde i sanden, fisk i alle farger, blå, oransje, gule. Jeg begynte å hive dem uti igjen. Så kom sønnene mine ned. «La oss kaste disse fiskene tilbake,» sa jeg. Det var sikkert 40, 50 av dem. Vi slengte uti alle sammen. Da kom jeg til å tenke på den boka. Stjernekasteren. Det var oss, der ute i det grå morgenlyset i California.

Den siste kongen av Cool

Fredrik Wandrup er litteraturansvarlig i Dagbladet.

Michael Madsen,