ENDESTASJONEN: De dødsdømtes "siste mil" ender i eksekusjonskammeret. Bildet er fraas, delstaten som henretter flest i USA. Foto: AP / NTB Scanpix
ENDESTASJONEN: De dødsdømtes "siste mil" ender i eksekusjonskammeret. Bildet er fraas, delstaten som henretter flest i USA. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Den siste mila

Selv etter skandalehenrettelser og justismord virker veien til avskaffelse av den barbariske dødsstraffen i USA endeløst lang. Men reisa kan ha begynt.

Kommentar

NEW YORK (Dagbladet): Da drapsdømte Clayton Lockett skulle henrettes i Oklahoma 29. april ble han en prøvekanin for myndighetenes nye giftblanding. Det gikk fullstendig galt. I 43 minutter vred han seg i smerte med stønn og spasmer før han omsider døde av et hjerteinfarkt.
President Barack Obama var blant de opprørte og krevde en gjennomgang. Men verken Obama eller andre toneangivende politikere ønsker foreløpig å avskaffe praksisen, selv etter utallige eksempler på justismord og groteske henrettelser av mindreårige og psykiatrisk syke. Resten av den vestlige verden har for lengst sluttet å ta livet av sine borgere, og USA befinner seg nå i et elendig selskap med land som Kina, Iran og Nord-Korea.

Men bildet er sammensatt. I dag er det bare i noen få områder i sørstatene at dødsstraffen lever i beste velgående. Siden amerikansk høyesterett i 1976 igjen tillot dødsstraff, har 1126 henrettelser blitt foretatt i Sørstatene, 165 i Midtvesten, 84 i de vestlige statene og fire i nordøst. Selv om 32 delstater fortsatt har straffen i lovverket, er det et stadig synkende antall som faktisk dømmer folk til døden.

De siste to åra er det bare ni stater som faktisk har henrettet noen. Det er Texas med 23, Florida med tolv, Oklahoma med ni, Missouri med seks, Ohio med fire, Arizona med to og Virginia, Alabama og Georgia med én. Ni andre stater har siden 2007 innført midlertidig stans eller avskaffet dødsstraffen fullstendig, og antallet henrettelser totalt har sunket betydelig siden 1990-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I befolkningen er det skjedd en markant holdningsendring. Andelen som er for dødsstraff, har sunket fra en topp på 80 prosent for 20 år siden til snaut 60 prosent i dag, ifølge Gallup. Støtten er dessuten sterkest i de eldste aldersgruppene, noe som tyder på at yngre generasjoner kan bringe en endring. Kommentatorer påpeker også at selv om folk er for dødsstraff, så er det ikke lenger et så brennbart politisk tema at det avgjør hvem de stemmer på. Dermed kan statsadvokater, som er folkevalgte i USA, i større grad forsøke å unngå dødsstraff uten samtidig å frykte at de selv skal bli straffet av velgerne seinere.

Mareritthenrettelsen av Clayton Lockett i Oklahoma avslørte hvordan utførelsen av dødsstraffen også er blitt et praktisk problem. USA sliter nemlig med å få tak i nok gift til å ta livet av sine dødsdømte fordi farmasiselskaper ikke lenger vil lage den eller selge den til bruk i henrettelser. Dermed prøver eksekutørene å eksperimentere med nye giftblandinger eller å holde det hemmelig hvor de får giften fra. Dette problemet er kommet på toppen av alle de andre argumentene mot denne barbariske straffemetoden. Ingenting tyder på at dødsstraffen har noen preventiv effekt. Tall fra FBI viser at 14 av delstatene som ikke har dødsstraff, har lavere drapsrater enn landsgjennomsnittet. En fengselsdom kan også la de pårørende til drapsofre raskere bli ferdige med straffesaken. De omfattende ankemulighetene til dødsdømte fører nemlig til at sakene blir værende i rettssystemet i gjennomsnittlig 15 år. Fra et rent økonomisk ståsted er ankeprosessen også dyrere enn å dømme noen til livstid i fengsel.

Amerikanske fru Justitia er dessuten alt annet enn rettferdig og fargeblind. Et overveldende antall av dem som dømmes til døden er blant de aller mest ressurssvake tiltalte. De har ikke råd til god advokathjelp, men blir avspist med en underbetalt, offentlig oppnevnt forsvarer uten kompetanse eller tid til å ivareta sin klients interesser. Siden 1973 er 140 dødsdømte blitt løslatt etter først å ha blitt feilaktig dømt. I tillegg er sannsynligvis uskyldige blitt henrettet. Statistikken viser også at sannsynligheten for å bli dødsdømt langt større dersom du er afroamerikansk eller latinamerikansk enn om du er hvit. Dessuten straffes drap på hvite strengere. 77 prosent av de dødsdømte siden 1977 er dømt for å ha drept hvite ofre, selv om halvparten av drapsofrene i denne perioden har vært afroamerikanere.

I USA kalles de dødsdømtes gåtur fra livet i cella til døden i eksekusjonskammeret «den siste mila». Selv om turen trolig vil bli lang, er det tegn til at amerikanerne er i ferd med å sende selve dødsstraffen ut på denne reisa. Ingenting hadde vært bedre enn om den ble avlivet en gang for alle.