Den siste nasjonaldikter

Forfatteren Halldór Laxness avgikk ved døden om kvelden søndag 8. februar. Han var Islands og kanskje Europas siste nasjonaldikter, sier litteraturforskeren Halldsr Gupmundsson. En nasjonaldikter, for hele det islandske folket fulgte med i hans forfatterskap, og han skrev for folket. Ingen forfatter i dagens mediesamfunn vil kunne oppnå en lignende makt og innflytelse over et folk, uansett kunstnerisk talent.

Halldór Gudjónsson ble født den 23. april 1902 i Reykjavik. Da Halldsr var tre år gammel, flyttet familien til et område like utenfor byen, til gården Laxnes, og under sin første utenlandsreise tok han navn etter gården. Det var høsten 1919.

Laxness hadde da utgitt sin første roman, Naturens barn, som han skrev vinteren før, 16- 17 år gammel. Dette er en temmelig melodramatisk kjærlighetshistorie som stort sett ble sympatisk mottatt på grunn av forfatterens unge alder.

De neste tre årene reiste Halldsr Laxness i Norden og Tyskland og skrev som besatt. Den første verdenskrigen hadde etterlatt seg stygge sår i Tyskland, dette var kaotiske tider ideologisk sett, og den unge forfatteren taklet ikke de voldsomme påvirkningene. Hans brev fra perioden viser store svingninger mellom depresjon og mani og et begjær så sterkt at det virker forbløffende; han skal, skal, skal og må bli verdensberømt - eller dø. Høsten 1922 søkte han opptak som novise i klosteret St. Maurice de Clervaux i Luxemburg og konverterte til katolisismen. Etter dette tok han som mellomnavn navnet til en irsk martyr og helgen, Kiljan og kalte seg siden Halldór Kiljan Laxness.

Sommeren 1924 kom han til Island for å ta avskjed med familie og venner og sin verdslige tilværelse, for han ville til Roma for å utdanne seg som katolsk prest og misjonær som en annen berømt islending, nemlig barnebokforfatteren Nonni. Slik ble det imidlertid ikke, for Halldsr Kiljan Laxness dro aldri til Roma. Reisen gikk i stedet til Taormina på Sicilia hvor han skrev romanen Den store veveren fra Kashmir. Den skulle vise at den katolske kirken var en suveren løsning på det moderne menneskets krise, men i virkeligheten skrev Halldór Laxness seg fra troen i denne romanen. Den store veveren fra Kashmir, som utkom i 1927, markerte et skifte i islandsk litteratur. Romanen utspiller seg stort sett på en reise gjennom Europa, den er intens, retorisk og utrolig moderne i sin angst, sine konflikter og sin søken. Den ble mottatt med begeistring, og de mest sofistikerte kritikerne i Reykjavik ønsket modernismen velkommen i islandsk litteratur. De ble imidlertid dypt skuffet og sure over den unge forfatterens neste utspill.

Halldór Kiljan Laxness ble sosialist i Los Angeles hvor han oppholdt seg i perioden 1927- 1929: «Mennesket er den nye kulturens evangelium,» lød den tidligere munkens nye troserklæring i 1929.

I tredveårene skrev han sine store sosialistiske romaner: Salka Valka (1931- 1932) om en arbeiderjente i en liten kystby, Frie menn (1934- 1935) om den islandske småbonden og Verdens lys (1937- 1940) om folkedikteren Slafur Karason. Mange ser på Verdens lys som et høydepunkt i Laxness' forfatterskap. Den fattige dikteren Slafur Karason har bare ett ideal, og det er skjønnheten. Men han blir dratt i alle retninger og et så godt menneske har ingen særlig sjanse i en grusom verden. «Alle verdens følelser samles i dikteren, og andre menneskers smerte vil leves ut i hans skikkelse», heter det i Verdens lys.

Det ble heftige politiske diskusjoner og debatter på Island rundt hver eneste bok som kom fra Halldór Kiljan Laxness. At romanene ble sett på som direkte politiske innlegg, ble helt klart i 1939 da Halldór Kiljans statsstipend ble redusert fra 5000 til 1800 kroner på grunn av den russiske invasjonen i Finland og vinterkrigen. Da tyskerne invaderte Sovjetunionen i 1941, ble statsstipendet satt opp til 5000 kroner igjen.

Romanen Frie menn handler om småbonden Bjartur i Sommerhus, en sterk og sta mann som drives av én, og kun én idé, nemlig det å ikke skylde noen noe. Bjartur må bli eier av den gården han flytter til i begynnelsen av boka for å bli herre i sitt eget hus. Drevet av dette idealet piner Bjartur seg selv, sine koner og barn år etter år, og i løpet av romanen mister han sine koner, sin sønn, jager sin elskede datter bort og går til slutt konkurs og mister gården. Romanen avsluttes som «Kong Lear» av Shakespeare med at Bjartur går opp på heia med sin døende datter i armene på vei til en enda mer avsidesliggende gård og et enda mer håpløst slit. Laxness har sagt at Frie menn ble skrevet som et svar på Knut Hamsuns Markens grøde, som han så på som en dypt umoralsk bok i sin idealisering og romantisering av småbondens ørkesløse slit.

Under siste verdenskrig skrev Halldór Kiljan Laxness det store nasjonale epos Islandsklokka (1943- 1946). I denne storslåtte romanen beskriver Halldór Kiljan Laxness islendingenes materielle og kulturelle nød under kolonitiden og dansk/islandsk tyranni. Romanen har klar beskjed til sin samtid, for Island feiret sin suverenitet i 1944 med amerikanske tropper i landet, og etter krigen viste det militære ingen tegn til å ville dra. Islandsklokka ble så populær at det for én gangs skyld så ut som islendingene skulle bli enige om Laxness' storhet. Men det varte ikke lenge.

I førtiåra var Halldór Kiljan Laxness initiativtaker til en nyutgivelse av sagalitteraturen med moderne ortografi. Dette så mange på som en større blasfemi enn noe annet denne urokråken hadde funnet på. Man kunne si hva man ville om Bibelen, men sagaene skulle det ikke røres ved. Halldór Laxness sluttet seg til Sigurpur Nordals omdiskuterte teorier om at sagaene ikke skulle ses på som historieskrivning, men som romaner. Han ble mer og mer fascinert av disse middelaldertekstene, og ved å ta dem ut av det nasjonale skattkammer, overvåket og forbeholdt de få, ville han åpne for nylesninger og kritisk diskusjon om disse gamle fortellingene og anvende dem som ressurser for moderne tider. Selv skrev han en moderne saga, Kjempeliv i nord (1952), som langt overskrider pastisjens begrensninger. Det lyktes ham å skrive en bitende sarkastisk roman om vikingenes helteideal, dyrkingen av aggresjon, vold og krigføring, og det hele hadde en klar hentydning til i etterkrigsårene. Kjempeliv i nord er en kunstnerisk prestasjon, blant annet fordi den er skrevet på et språk som ligger stilistisk og fortellerteknisk tett opp til middelalderislandsk. Men nå hadde forfatteren etter mange gode islendingers mening gått aldeles for langt! Sinnene kokte over, men dette ble den siste store stormen som oppsto rundt Halldór Kiljan Laxness' bøker. I 1955 fikk han nobelprisen for sin fornyelse av den islandske, episke tradisjonen. Islendingene holdt på å sprekke av stolthet, og en ting var sikkert: Han var kongen! Det hadde man ment hele tiden, i sitt stille sinn.

Etter nobelprisen fulgte to romaner, og i femti- og sekstiåra gikk Laxness igjennom en stadig dypere kunstnerisk krise; han hadde beveget seg bort fra sosialismen og realismen som han hadde gjort seg til talsmann for i alle år. Etter noen eksperimenter kom han med Kristenrøkt under jøkelen i 1968, en roman som bare kan beskrives som sprudlende postmodernistisk, en simulakre der begrepene tekst og virkelighet problematiseres til det ugjenkjennelige. Enda en gang hadde han klart å fornye seg helt!

Islands president Ólafur Ragnar Grímmsson mintes Halldór Laxness på TV og sa at han bare kunne sammenlignes med én islandsk forfatter, nemlig Snorri Sturluson. Og det er en god sammenligning. Halldór Kiljan Laxness' betydning i islandsk litteraturhistorie er stor. Men hvor stor den er kan man først forstå i lyset av hans evne til å bruke både den litterære arven og islandshistorien som mektige ressurser i sitt forfatterskap, og hans evne til å forme islendingenes forestillinger om begge deler samtidig. Men stor litteratur overskrider både det lokale og nasjonale.

Halldór Laxness' bøker er oversatt til mer enn førti språk. Bjartur i Sommerhus har hatt sine beundrere i New York, Beijing og Buenos Aires, og forfattere som f.eks. Borges har erklært at de står i takknemlighetsgjeld til Halldór Laxness. Laxness' forfatterskap gjenutgis nå i reviderte oversettelser i Tyskland, USA og Danmark. Hans romaner har derimot lenge vært utsolgt og utilgjengelige i Norge. Det vil det bli gjort noe med, har jeg hørt.

I de siste tiårene har det vært stille rundt den aldrende og syke Laxness. De neste fem til ti årene vil avgjøre om han får et marknadsmessig «comeback», eller om hans verk blir glemt av den store verdenen. Men islendingene vil aldri glemme dem.