Kinesisk sol: Kina konkurrerer om å bli en ledende solkraftprodusent. Det siste tiåret har landets utbygging av solenergi blitt tusendoblet, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en solpark i Dunhuang, Kina.  Foto: Carlos Barria / Reuters / NTB Scanpix
Kinesisk sol: Kina konkurrerer om å bli en ledende solkraftprodusent. Det siste tiåret har landets utbygging av solenergi blitt tusendoblet, skriver kronikkforfatteren. Bildet viser en solpark i Dunhuang, Kina. Foto: Carlos Barria / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Den siste olje

Kineserne satser ikke på fornybar energi fordi de er moralsk høyverdige, men fordi de har forstått at det er et økonomisk imperativ.

Meninger

I 2014, året da et nær samlet Storting sa nei til å stanse tildelingen av nye oljefelt og rotet bort muligheten til å trekke Oljefondet ut av kull, har vi så langt vært vitne til to begivenheter av potensielt historisk format:

Russlands annektering av Krim og den påfølgende vendingen bort fra Vesten, og Russlands avtale med Kina om eksport av gass til en verdi av 2400 milliarder kroner.

Allerede under Ban Ki-moons toppledermøte om klima i New York i september, et møte som ventes å legge sterke føringer for klimatoppmøtet i 2015, vil vi kunne få en første pekepinn på hva disse begivenhetene betyr også for Norges energipolitikk.

Følg debatten videre på Twitter og Facebook

Kina har lenge blitt omtalt som verdens kullversting, med byer som kveles i smog og enorme CO?-utslipp, og er verdens største nettoimportør av olje. Langt mindre påaktet er landets rekordraske tranformasjon fra kull- og oljeavhengighet til å bli verdens ledende sol- og vindkraftprodusent.

Det siste tiåret har Kina gått fra nær null til over 90 000 megawatt installert vindkraft, like mye som USA og Tyskland til sammen. I samme tiårsperiode har landets utbygging av solenergi blitt 1000-doblet.

I 2013 alene installerte Kina 12 gigawatt solenergi, mer enn tre ganger Storbritannias samlede kapasitet. Gassavtalen med Russland er kun én brikke på veien mot full energiforsyning og -sikkerhet. Fremtidens energi, sett med Kinas øyne, er grønn.

Dette skjer ikke fordi Kina ser sol- og vindenergi som spesielt moralsk høyverdig - utviklingen av fornybar energi er for Kina et økonomisk imperativ, og helt nødvendig for den dominans i fremtidige energimarkeder og morgendagens globale økonomi kinesiske ledere planlegger for. I motsetning til investeringer i oljeindustrien, er dette investeringer som bare vil bli mer lønnsomme, i takt med at oljeressursene blir færre, vanskeligere tilgjengelig og dyrere å utvinne. Sagt på en annen måte, som også i høyeste grad er relevant for Norge:

Et skift i den globale energiproduksjonen er påkrevd uansett - klimaendringene gjør det bare enda mer prekært.

Så langt har verken Kina eller Russland sett seg tjent med en global klimaavtale med kutt og reguleringer som vil gjøre oss i stand til å nå FNs togradersmål. Dette kan snu, og det kan snu raskt. Den dagen Kina anser at et globalt klimaregime vil gi en nettogevinst, ved å utløse en etterspørsel som vil gjøre landet til verdens suverent største eksportør av fornybar teknologi og energi, vil Kina, med hjelp av Russland, kunne tvinge frem en global klimaavtale som vil gjøre norske oljeinvesteringer, basert på et skyhøyt kostnadsnivå og historisk høye oljepriser, tilnærmet verdiløse.

Ma Jinru, visepresident i Kinas største vindselskap Goldwind, var klar på hva som er Kinas strategi i et intervju med BBC i januar i år:

«One day in the future when the resources become limited and the price gets higher and pollution gets worse, then society will charge the social cost for that, so in the long term the cost of wind energy can be cheaper than coal. And the cost of wind energy will drop through technical innovation, so the wind energy sector will have a huge huge growth in the whole electricity supply.»

Kontrasten til olje- og energiminister Tord Liens uttalelser i juni i år kunne knapt vært større:

«Oljen kan ikke bli liggende under havbunnen. Vi vil derfor at aktiviteten på norsk sokkel økes.» (Adressa 4.6.2014)

Russlands stadig tettere bånd til Kina og vending bort fra Vesten, og ønsket om enda større gasskontrakter i fremtiden, gjør det svært sannsynlig at Russland vil støtte sin nye økonomiske partner i utarbeidelsen av en klimaavtale hvor (russisk) gass vil være en del av løsningen i en overgangsfase, og hvor (kinesisk) sol- og vindteknologi vil være fremtiden.

President Putins seks dager lange besøk i Latin-Amerika i juli, som blant annet har gitt Russland en samarbeidsavtale med Argentina om kjernekraft, viser dessuten at Russland nå langt mer aktivt søker allierte også utenfor Europa og Asia, slik Kina lenge har gjort. Kina er på sin side allerede i posisjon til å påvirke en lang rekke handelspartnere både i Asia og Afrika til å stemme for en klimaavtale med Kina i førersetet.

USA, som under Obama II-administrasjonen har hatt det som en uttalt prioritet å bli selvforsynt med energi, og innført store kutt i hjemlige CO?-utslipp, vil neppe stå på sidelinjen mens en global klimaavtale utformes. Og USA, så vel som Kina, vet at business as usual på energiområdet - det vil si fortsatt satsning på kull, olje og gass - uunngåelig vil føre til et århundre med olje- og ressurskrig. Tyskland, Europas ledende økonomi og de siste årene foregangsland innen fornybar energi, vil ventelig trekke EU i samme retning ved utsikter til en forpliktende klimaavtale.

Norge har per dags dato ingen strategi for å møte en slik utvikling. Vi fortsetter - tross en retorikk som påstår det motsatte - å gamble på at klimapolitikken feiler og at det ikke kommer til å komme på plass noen global klimaavtale i overskuelig fremtid. Vi vet at vi må la to tredjedeler av oljereservene bli liggende hvis vi skal nå FNs togradersmål, like sikkert er det at oljen før eller senere uansett vil ta slutt. Likevel fortsetter Stortinget og regjeringen som før, med en massiv satsning på olje og gass, og minimale investeringer i fornybar energi.

Men allerede ved FNs klimatoppmøte i Paris i 2015 kan vi få et historisk skift i den internasjonale klimapolitikken. Målet for toppmøtet er en juridisk bindende, universell klimaavtale.

Både Kina og USA vil ventelig ønske å spille en lederrolle i forhandlingene, for å kunne forme en global klimaavtale i sitt bilde. Verden slik vi kjenner den i dag, vil kunne transformeres med noen få pennestrøk.

Klimaspørsmålet er med andre ord ikke bare avgjørende for vår arts fremtid - på kortere sikt kan en klimaavtale vi ikke er forberedt på også bli katastrofal for norsk økonomi.

Vi risikerer å sitte igjen med en rådyr fornøyelsespark for opptak av fossile ressurser verden ikke lenger vil ha, mens det geopolitiske sentrum har skiftet fra vest til øst. Olje- og energiminister Tord Lien og resten av regjeringen bør bruke sommeren på å komme opp med en strategi før Ban Ki-moons klimamøte i New York om to måneder. Vi har ikke råd til å la være.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook