KRITISERER BOKLOVENS VISJON:: «Verken som leser eller som konsument har bokkjøperens kår blitt forringet, tvert om. Det har imidlertid forfatterens», skriver Morten Harry Olsen. Kulturminister Hadia Tajik sendte i februar ut forslag til ny boklov på høring. Fristen gikk ut i går. Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix
KRITISERER BOKLOVENS VISJON:: «Verken som leser eller som konsument har bokkjøperens kår blitt forringet, tvert om. Det har imidlertid forfatterens», skriver Morten Harry Olsen. Kulturminister Hadia Tajik sendte i februar ut forslag til ny boklov på høring. Fristen gikk ut i går. Foto: Cornelius Poppe / NTB ScanpixVis mer

Den siste oljen for papirboka

Problemet med visjonen for bokloven er ikke hva den skal omfatte, men hva den ikke tar på alvor: forfatternes stilling i bokbransjen.

Jeg støtter fastpris på bøker. Det er ingen data eller argumentasjon som på en overbevisende måte støtter hypotesen om at fripris skal være en fordel i Norge, en bitte liten nasjon med et bitte lite språk og marked. Derfor støtter jeg en lov som forordner fastpris. Men man må ikke se bort fra at fastprisen bare er en fjerdedel av de virkemidlene som utgjør det ennå nokså velfungerende norske systemet. De andre er a) momsfritaket, b) innkjøpsordningene til bibliotekene, som også støtter produksjonsleddene (forfattere og redaksjonsdelen av forlag) og b) direkte støtte til forfatterne gjennom stipender og vederlagsordninger for offentlig bruk. Diskuterer man fastpris isolert, er ikke diskusjonen god.

Det holder heller ikke når man (som for eksempel Knut Løyland i Aftenposten 26. februar) argumenterer mot boklov med henvisninger til hvor sterk e-bokas posisjon har blitt i digre land og språkområder som USA, England, Australia. De har alle engelsk språk og et enormt marked, også med hensyn til eksport. Om man skjeler for mye til det store utland kan øynene lett gå helt i kryss. I det hele tatt er ikke andre lands erfaringer stort å legge brett på verken den ene eller den andre veien. Å røkte norsk språk og norsk litteratur krever mer fokus og klarsyn. Det norske systemet er intrikat; det er ikke bare å fjerne en hjørnestein og se hva som står igjen.

Men selv om bokloven er innrettet mot å forsvare dette systemet kommer man lett på tanken om at den virker som en pliktetappe i det lange løpet mot neste stortingsvalg, beregnet på å sanke velvilje for den sittende regjeringen i bokkretser. «Man vet hva man har …» ligger mellom linjene.

Som en konsekvens har departementet veket unna for de vanskelige spørsmål som den økende digitaliseringen i bokbransjen bringer. Bokloven er innrettet slik at den vil sementere status quo så lenge som mulig, i et håp om at den slik skal være en glidende overgang til en ny verden. Men dermed blir den en siste olje for papirboka mer enn smørefett for framtida.

Et stort problem ved den er at den er basert på noe som likner en fiksjon: postulatet om at reell uenighet mellom forleggere og bokhandlere vil medføre reelle forhandlinger. Dette er ikke gitt så lenge de samme eierne sitter med størst tyngde og makt på begge sider av forhandlingsbordet. Og det gjør de. De «tre store» - Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm - er de tre store både på forlegger- og bokhandlersiden. Bokhandlerforeningens anslag på 73 prosent av bokhandlermarkedet er nok nærmere virkeligheten enn departementets 39 prosent, og det er jo - bortsett fra akkurat fastprisspørsmålet - bokhandlermarkedet (ikke kiosker og kolonialer) bokloven er ment å regulere.

Det betyr at forlagskonsernene vil forhandle med seg selv. Det er ikke en akseptabel situasjon. Departementet har skygget unna spørsmålet om eierskapsbegrensninger på en lettvint måte - vertikale eierskapsbegrensninger, som for eksempel at forlag ikke skal eie bokhandlerkjeder. Det norske systemet ble opprettet i en tid da forlagene ikke eide bokhandlene; det vertikale eierskapet har svekket systemet. Mulighetene for å gjenopprette balansen er ikke utnyttet i boklovutkastet.

Verre er det at man har forspilt muligheten til å styrke forfatternes posisjon. «Særlig viktig», står det innledningsvis i høringsnotatet, er det «å ivareta forfatteren og leseren».

Bokkjøperens stilling er ikke svekket de siste 25 åra. Sortimentet er bredere. Prisen på den innbundne førsteutgaven er stabil i forhold til konsumprisindeksen. Gjennomsnittsprisen på hele utbudet er lavere, når man inkluderer salgsperioder og billigutgaver; de er det også flere av, og de kommer tidligere i salg. Verken som leser eller som konsument har bokkjøperens kår blitt forringet, tvert om.

Det har imidlertid forfatterens. Mye tyder på at medianinntekten - inntektene for flertallet av forfattere - har gått ned. Forfatterforeningen skal nå gjennomføre en undersøkelse av dette ut fra en slik bekymring.

Til dels skyldes dette forhold som ligger utenfor en boklovs mulige virkeområde, om den begrenses til å omfatte handelsvilkår. Men også innenfor virkeområdet er forfatternes posisjon svekket. Fastprisperioden er kortet ned, bøkene kommer på salg tidligere; brutto royalty blir lavere. Billigboksortimentet er blitt større, og billigbøkene kommer tidligere; royalty for disse er lavere, og inntektene har gått ned. Gjenkjøpsplikten i bokhandelen er fjernet og erstattet med skaffeplikt og abonnementsordninger; totalt sett har dette svekket forfatternes stilling og inntekter.

Hvis en boklov er ment å «ivareta forfatteren» må den gjenopprette noe av den opprinnelige balansen i det norske systemet og faktisk styrke forfatternes stilling, ikke fryse et svekket status quo og håpe på det beste. Gjenkjøpsplikten må gjeninnføres, abonnementsordningene må forordnes og innrettes på en slik måte at de opprettholder bredden i tilbudet til leseren samtidig som de styrker forfatternes posisjon. Fastprisperioden må tilbakeføres til den standard som var: utgivelsesåret pluss påfølgende år. Dette vil motvirke de klare tendensene til bestselgerfokus og stabelsalg som vi ser i bokhandelen nå.

Det viktigste er imidlertid å gjøre forfatterne til en fullverdig part i bransjen. Det har kommet fram mye kritikk mot at den klagenemnda som skal se til at en boklov blir fulgt, er foreslått sammensatt av forleggere, bokhandlere og en uavhengig juridisk part. Og det er uakseptabelt. Igjen setter man grisen til å vokte trauet. Forfatterne må også få plass både i en slik nemnd, og i de utvalgene som skal utforme abonnementsordninger i bokhandelen. For at en boklov skal bli god, og ikke bare akseptabel, må forfatternes posisjon styrkes, også i selve loven.

En utvidet versjon av denne kronikken kan leses i neste nummer av tidsskriftet Bok og Bibliotek.

KRONIKKFORFATTER: Morten Harry Olsen.
KRONIKKFORFATTER: Morten Harry Olsen. Vis mer