ANTISELVHJELP: Anmelder Cathrine Krøger lar seg ikke begeistre av «Den edle kunsten å gi faen», boken som lå på The New York Times bestselgerliste i 2017. Foto: Gyldendal.
ANTISELVHJELP: Anmelder Cathrine Krøger lar seg ikke begeistre av «Den edle kunsten å gi faen», boken som lå på The New York Times bestselgerliste i 2017. Foto: Gyldendal.Vis mer

Anmeldelse: Mark Manson - «Den edle kunsten å gi faen»

Den siste personen i verden jeg ville henvendt meg til for gode råd

At denne antiselvhjelpsboka var USAs mest solgte sakprosabok i 2017 er en gåte for meg.

Den edle kunsten å gi faen

Mark Manson

3 1 6
«Hørt det før»
Se alle anmeldelser

«Vi skal alle dø, alle sammen. For et sirkus! Dette alene burde få oss til å elske hverandre, men det gjør det ikke. Vi er livredde og slås i bakken av livets trivialiteter; vi etes opp av ingenting.»

Sitatet er hentet fra den amerikanske fylliken, gjerrigknarken, gambleren, døgenikten og poeten Charles Bukowski. Han er sannsynligvis den siste personen i verden du ville ha henvendt deg til for å få gode råd om hvordan du skal leve, skriver Mark Manson. Nettopp derfor lar han Bukowski både åpne og avslutte sin påståtte antiselvhjelpsbok med den pirrende tittelen «Den edle kunsten å gi faen».

Hjemløse tapere

Bukowski ga faen. Han veltet seg i elendigheten, og skrev tekster som ble regnet som vulgære og frastøtende. Hans genialitet, påstår Manson, lå ikke i den amerikanske drømmen om aldri å gi opp. Den lå i det motsatte. Bukowski innså at han var en taper, og skrev om sitt begredelige liv, skånselsløst og ærlig.

Det er nettopp denne taper-aktige ærligheten Manson løfter fram som sitt antiselvhjelpsbudskap: Ikke oppsøk lykken. Gjør det motsatte. Gå inn i elendigheten, bruk smerten, innse at du er en middelmådig taper. Derfra finnes det bare én vei og det er oppover. Her bruker han et annet eksempel. Om en nepalsk prins som gjennom hele oppveksten ble beskyttet fra verdens elendighet. Faren ville at sønnen skulle være lykkelig. Men sønnen var ikke lykkelig. Han rømte, og levde som lutfattig og hjemløs asket. Prinsens navn var Buddha.

Nettopp buddhismen, mener Manson, lærer deg i en viss forstand å gi faen: «Når vi gir slipp på fortellingene vi forteller om oss selv, til oss selv, frigjør vi oss selv slik at vi faktisk kan handle (og feile) og vokse. Å mislykkes er veien til framskritt».

Hult og snusfornuftig

Manson selv er verken en Bukowski eller Buddha. Han er en av USAs fremste selvhjelpsbloggere, og har tjent seg styrtrik blant annet på denne boka som var USAs mest solgte sakprosabok i 2017. Selv fant han lyset da en nær venn døde. «Joshs død lærte meg mye mer enn jeg først innså. Ja, den hjalp meg med å gripe dagen, til å ta ansvar for valgene jeg tok og til å forfølge drømmene mine med mindre skamfølelse og færre hemninger.»

Ta ansvar! Følg drømmene dine! Grip dagen!

Hørt det før? Til tross for at denne antiselvhjelpsboka er mer underholdende, hipp og rampete enn andre selvhjelpsbøker, er kjernebudskapet like hult, floskelaktig og snusfornuftig som sjangeren ellers byr på. Jeg tviler på om Buddha og Bukowski ville følt seg særlig vel i Mansons selskap.