Den siste sivilarbeider

I statsbudsjettet som ble lagt frem tirsdag reduseres bevilgningene til siviltjenesten, noe som resulterer i at bare 400 mannskap skal innkalles til tjeneste i året som kommer.

Aldri har færre blitt innkalt til å avtjene sivil verneplikt. Men det rekordlave inntaket av sivilarbeidere kommer ikke overraskende. At regjeringen så godt som hamrer den siste spikeren i kisten for siviltjenestens vedkommende, er et resultat av et ensporet syn på verneplikten og sikkerhetspolitikken i Norge i dag.

Helt siden vi fikk et fredelig alternativ til Forsvaret, har den gjeldende oppfatning vært at dette alternativet ikke under noen omstendighet skal undergrave rekrutteringen til militæret. Verneplikten har med andre ord utelukkende blitt sett på som et instrument for å styrke militærvesenet. Dette er grunnen til at sivilarbeidere tidligere ble pålagt ekstra tjenestetid. Det er også forklaringen på at informasjon rundt siviltjenesten blir totalt neglisjert både på sesjon og i skolen. For mens Forsvaret lokker ungdom med gode utdanningsmuligheter og et begivenhetsrikt år, sitter siviltjenesten igjen med et langt mindre tilfredsstillende tilbud for de som ikke føler seg hjemme i militæret.

En slik forståelse av vernepliktens rolle er ikke i seg selv grunnen til at siviltjenesten nå trekker sine siste åndedrett. For i en tid der militæret var avhengig av mobilisering, kunne et syn om at siviltjenesten skulle understøtte rekrutteringen til Forsvaret virke hensiktsmessig og nødvendig. Men nå som Forsvaret baserer seg på innsatsstyrker, og rekrutteringsbehovet dermed er vesentlig redusert, overflødiggjør dette samtidig en institusjon som har som hovedformål å understøtte rekrutteringen for å få flere grønnkledde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når vi i Norge har et slikt syn på verneplikten, er det samtidig et avslørende tegn på at vi overvurderer militærmaktens fortreffelighet. Men en slik sneversynt sikkerhetspolitikk har spilt fallitt. Et eksempel på dette er krigføringen i Afghanistan hvor flere fremtredende personer, også fra Forsvarets rekker, nylig har vært talsmenn for at militærmakt alene ikke kan løse den vanskelige situasjonen i landet.

Det er på høy tid at vi tar steget vekk fra en overtro på at militæret er et tilstrekkelig onde for å løse de utfordringer vi står overfor. Vi har sett at det å prioritere militæret ikke er tilfredsstillende i sikkerhetspolitisk sammenheng, og vi må derfor utvide våre perspektiver. For hvor mye satser Fredsnasjonen i dag egentlig på sivile bidrag, som er rettet spesielt mot å fremme en langsiktig kultur for fred og ikkevoldelige løsninger på konflikter?

Den dagen vi blir mindre forsvarsorienterte, vil ikke verneplikten nødvendigvis være et instrument for å utelukkende rekruttere ungdom til militæret. Da vil kanskje også de som er imot militærmakt være viktige rekrutter og spille en sentral sikkerhetspolitisk rolle – hvor en siviltjeneste kan være et springbrett for fredsarbeid, på lik linje som den militære førstegangstjenesten er starten på yrkesmilitær karriere. Da vil vi kanskje ikke måtte se den siste sivilarbeider.