Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den siste store striden

Levende, men ujevnt om Norges siste erkebiskop.

BOK: «Heile livet slost han for at Norge skulle bli eit uavhengig, katolsk kongerike. Som formann i det norske riksrådet hadde han kongekrona i si hand. I femten år hindra han at det vart krona nokon dansk konge i Norge. Men da han døydde i eksil i Lier i Belgia, var ikkje Norge lenger eit rike for seg, men eit landskap under Danmarks rike og Danmarks krone. »

Er man ute etter kortversjonen av den nesten 400 sider lange fortellingen om Olav Engelbrektssons liv, finner man den i dette innledningsavsnittet.

For å starte med slutten: Erkebiskopen og hans menn flyktet fra landet i 1537. Det samme året markerte utgangen på reformasjonsstriden. Norge mistet status som katolsk rike, og ble samtidig underlagt Danmark.

I «Kom fram, fyrste!» vil fortelleren at vi skal følge disse begivenhetene fra Engelbrektssons perspektiv:

«For å vekke til liv det som tida har fortært og brann har lagt aude, roper eg for siste gong: -  Kom fram, fyrste, og ta med deg dine samtidige, frå den siste store striden om Norges rike!»

Slik kan boka kanskje forstås som et forsøk på å frikjenne erkebiskopen fra stempelet han fikk: en grisk landssviker.

Karaktertegningen av erkebiskopen framstår som bokas fremste styrke. Med god innlevelsesevne beskrives Engelbrektssons vei til erkebispesetet og tida som erkebiskop på en sammensatt måte. Hoem har vektlagt hans stadige tvil, private sorger, søvnløshet og uro, men også hans mer strategiske og intrigeskapende egenskaper: vaklingen mellom konger, og kampen hans for å forsvare den norske allmuens retter og kirkens opparbeidede rikdommer mot den verdslige kongemakten.

Flat komposisjon

Romanen følger erkebiskopens liv mer eller mindre kronologisk, og dekker slik en periode på drøye femti år. Handlingen har en jevn progresjon, og er ikke bygd opp rundt et bestemt klimaks eller høydepunkt; man kan heller snakke om flere mindre spenningskurver, som vokser ut av det makt- og intrigespillet erkebiskopen stadig involveres i.

I sin helhet preges derfor romanen av en noe flat komposisjon. På tross av det åpenbart grundige og kunnskapsrike arbeidet som ligger til grunn for boka, medfører dette at fortellingen tidvis flyter litt ut. Klarest ser man dette i de relativt mange tilfellene av unødvendige gjentakelser. Enkelte steder finnes nærmest identiske passasjer. Man kan for eksempel lese om erkebiskopens krets at:

«Han hadde teke i si teneste mange fleire av slektningane sine, Nils Bertilsson, Olav Mongsson, Arne Gunnarsson, den unge sonen til søskenbarnet hans», for så noen sider seinere å lese at: «Sidan han vart erkebiskop, hadde han teke mange unge slektningar inn i si teneste. Han hadde samla rundt seg ein heil klan av søskenbarn og tremenningar.»

Synlig forteller

Ellers baserer romanen seg på et enormt kildemateriale, men disse kildene kommer ofte til kort. Dette tvinger fortelleren til å kommentere sin egen fortellersituasjon og de dikteriske frihetene han bevilger seg. Gjennom hele boka gjentas formuleringen «Slik ser eg for meg at det var». Denne kommentaren fanger effektivt inn den stadige pendlingen mellom historiske fakta og subjektiv diktning, samtidig som den gir fortelleren mulighet til å synliggjøre seg selv. Grepet hadde imidlertid fungert bedre hvis ikke det samme poenget også her hadde blitt utbrodert på en rekke andre måter i boka. Gjennomgående er særlig lys/mørke-metaforikken:

«Det som der skjedde, ligg i halvmørker, men no har skrivaren levd så lenge saman med desse menneska at han innbiller seg at han ser dei også no», «Det er denne kvelden som ligg mest i mørker», osv.

Siden disse gjentatte kommentarene ikke tilfører romanen nye perspektiver, men snarere påpeker noe som allerede fra første side ligger i kortene, oppleves de i lengden som noe overflødige.

Kanskje ville bildet av fyrsten blitt enda bedre og klarere hvis framstillingen var blitt mer skåret til beinet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media