Den sjette klagesang

Overveldende debut om en munk, en krigsforbryter og en gammel dame.

BOK: William Brodricks debutroman er både sterk og overveldende. Dessuten er den så gjennomført lekkert skrevet at man skulle tro at Brodrick hadde minst et halvt dusin bøker bak seg.

Kirkeasyl

Brodricks hovedperson fader Anselm er en munk som forlot et hektisk advokatliv til fordel for en stille tilværelse i et kloster utenfor London. Men så en dag - året er for øvrig 1995 - banker en mann på klosterets port og ber om kirkeasyl. Han er ikke en asylsøker med avslag på oppholdstillatelsen, men en tidligere SS-offiser, Eduard Walter Schwermann, som sendte franske jøder til konsentrasjonsleirene. Siden krigen har han levd under en annen identitet i England. Den uvanlige kirkeasylsøkeren vekker stor oppstandelse også utenfor klosteret. En som drar kjensel på Schwermann, er Agnes Embleton, som bodde i Paris da krigen brøt ut. Synet av ham vekker sterke minner også i henne, samtidig som hun strever på annet hold: Hun har nettopp fått diagnosen amyotrofisk lateralsklerose, en sykdom som til slutt vil ta livet av den som lider av den. Den personen hun står nærmest er det 25 år gamle barnebarnet Lucy, og Lucy og fader Anselm er de som (mest hver for seg) begynner å grave i gamle synder fra krigens dager.

Kompleks

«Den sjette klagesang» er en kompleks spenningsroman som oppfyller sjangerens kriterier uten de store fakter. Den er så å si fri for utagerende action, men likevel er dramatikken kontinuerlig. Og selv om Brodrick går løs på følelsesladde temaer, foretar han en dreven balansegang og unngår å bli sentimental eller romantiserende. Dialogen er stram og ryddig, blottet for unødvendigheter, og i tillegg er romanen helt uklanderlig oppbygd. Brodrick fører ikke bare en elegant penn, men også en fullkommen kontroll over mysteriets finesser. Andre anmeldere har sammenliknet Brodrick med John le Carré, boka har også et og annet likhetstrekk med Ian McEwans mektige «Om forlatelse», samtidig som det også finnes snev av lekenheten til Colin Dexter. Men William Brodrick står mest av alt støtt på egne bein. Hylles skal også Torleiv J. Andersson, som har levert en prikkfri norsk oversettelse - det finnes ikke spor av anglisismer eller usikre formuleringer i teksten hans.