Den skjønne Helena

Jeg skrek til dem i dag morges: Jeg er slaven deres!

Helena Bergström er engasjert. Hun stumper en Marlboro Light, den andre så langt, og reiser seg brått. Dreier det seg om en telefonkonferanse med hennes britiske agenter? En lønnsdisputt på Oscarsteatern, hvor hun for tida jobber? Eller er det et produksjonsmøte med ektemann og regissør Colin Nutley hun refererer til? Bergström kommer tilbake med tre kaffe.

- Melk? spør hun, og før vi får svart er hun oppe av stolen igjen og på vei inn i kjøleskapet.

- Når man har småbarn, må man finne seg i at de tar mye av ens tid og at de kommer aller først.

Helena Bergström (34) er som forventet. Proff og pratsom, hyggelig og hektisk, elskverdig og engasjert. Og velsignet uhøytidelig. Når vi besøker kontorene til produksjonsselskapet Sweetwater midt i Stockholm, føler vi oss mer som gjester det skal gjøres stas på, enn som reportasjeteam på jobb. Nutley stikker hodet inn og lurer på om han skal ta med en sandwich til oss, og Helena takker straks «ja» på våre vegne.

EKTESKAPET med engelske Nutley har resultert i to barn og seks filmer. Den siste heter «Under solen» og er siden jul sett av over 500000 svensker. Filmen kommer på norske kinoer neste helg.

- Hvorfor tror du at en så stillfaren film treffer publikum så godt?

- Det er en film om livet - om håp. Det tror jeg folk liker. At det ikke bare er sånn fucking, fucking, fucking hele tida.

- Er det også derfor flere av kritikerne har vendt tommelen ned?

- Kritikerne - eller trendnissene - synes åpenbart det er veldig provoserende å se en film om et godt menneske. Sverige er et lite land som preges av hva som er inne til enhver tid. Iblant er vi inne, nå er vi åpenbart ute.

Bergström kan vise til en imponerende karriere både på teater og film, uavhengig av ektemann Nutley. Likevel bruker hun mye «vi» og «våre». Bergström og Nutley er et team, ute og hjemme.

- Hvordan er det å ha sin mann som sjef?

- Til andre skuespillere kan han si: «Det var en fantastisk bra tagning.» Til meg strekker han seg kanskje til «Bra, Helena». Vi har en slags stilltiende overenskomst. En forståelse.

- Hva tror du han mener når han sier du har temperament?

- Jeg blir fort sint, men blir fort blid igjen. Det er viktig at en ikke legger lokket for tett på. Og så blir jeg lett engasjert. Og snakker høyt. Min far og jeg har alltid snakket mye og høyt. Min sønn på to gjør også det, selv om jeg ikke alltid forstår alt han sier.

Helena møtte Colin for ti år siden under innspillingen av «Black Jack». To år seinere kom deres største suksess så langt.

- Folk tror at jeg er Fanny fra «Ä nglagård». Fanny var litt barnslig og en veldig sånn egotripp-type.

- Det er ikke du?

- Nei, jo-o, kanskje litt. Men nå, når man har småbarn, kan man rett og slett ikke være det.

MED «Ä NGLAGÅRD» ble Helena Bergström lagt merke til langt utenfor Skandinavia. Ikke lenge etter tok William Morris Agency, verdens mest prestisjetunge agentbyrå, kontakt.

- De ringte hver måned i to år, men det passet aldri med teaterjobbingen. Til slutt dro jeg over og var med på mange lunsj- og middagsmøter med forskjellige forretningsmenn. De var kjempesøte, men de snakket alle sammen om meg, aldri til meg. «Look at her eyes, she could do this part and that part.» Jeg ble så provosert at jeg demonstrativt begynte å røyke og drikke vin. Husk at dette var i helsefanatiske Los Angeles. De ville jeg skulle forandre min aksent og endre på ditt og datt. Da sa jeg at det var jo så mange der borte som er både flinkere og penere enn meg, hvorfor brukte de ikke dem i stedet?

HELENAS HOLLYWOOD-KARRIERE stoppet der. Men akkurat nå får hun mye skryt i amerikansk presse for sin birolle i den britiske komedien «Still Crazy» (norsk premiere i mars). I den spiller hun en rockbitch , et rivjern som er gift med en avdanka rockestjerne. Kanskje Bergström må avlegge Hollywood et nytt besøk snart?

- Hvorfor er dere svensker så mye dyktigere enn oss på kultureksport?

- Dere har jo Liv Ullmann... Men hun er jo der hun er takket være Ingmar Bergman. Det har nok noe med tradisjon å gjøre. Etter Greta Garbo og Ingrid Bergman leter man etter nye navn fra våre kanter.

- Hva synes du om norsk film?

- Jeg så en film om en jente som het Frida på TV forleden, den syntes jeg var kjempefin. Jeg likte også «Hodet over vannet» og «Veiviseren» svært godt. Skulle gjerne jobbet med Nils Gaup. Og så har jeg sett «Kristin Lavransdatter»... Den var...

Helena er stille i minst fem sekunder, lenge for å være henne.

- ...den var... Jeg synes ikke den var noe skit . Men noe mesterverk var den heller ikke. Jeg likte også «Telegrafisten». Og «Kjærlighetens kjøtere». Den var bra - kanonbra! Vi får ikke så mye norsk film på svenske kinoer. Derimot blir vi overkjørt av norsk såpe på TV. Det skriver de i hvert fall i avisene.

HELENA SER IKKE SÅ MYE PÅ TV. Med fem forestillinger i uka av musikalen «Guys and Dolls» begrenser mulighetene seg. Musikkteater har gitt mersmak, neste store teaterrolle er som «Piaf». Men når hun har fri, løper hun ikke på kino for å se de siste, hippe filmene.

- Jeg ser at Tarantino lager bra filmer, men jeg liker dem ikke. Da jeg gikk på teaterskolen, skulle alle se «Stalker», en lang, kjedelig, sovjetisk film. Jeg forsøkte å tenke på andre ting, forsøkte å sove litt, men ga til slutt opp og snek meg ut. Etterpå sa jeg at den var fantastisk. I dag tør jeg si hva jeg mener. Og innrømmer at jeg er veldig lite trendy. Både Colin og jeg liker filmer som handler om mennesker. Så får kritikerne mene hva de vil.

Foto:METTE RANDEM