EVOLUSJON: Statusjakt er en av de viktigste drivkreftene vi har vært utsatt for i vår lange evolusjonshistorie, skriver
Eivin Røskaft. Bildet viser den svenske «Hollywood-fruen» Anna Anka sammen med sin nå fraseparerte mann, Paul
Anka. Foto: TV3/Thomas Engström
EVOLUSJON: Statusjakt er en av de viktigste drivkreftene vi har vært utsatt for i vår lange evolusjonshistorie, skriver Eivin Røskaft. Bildet viser den svenske «Hollywood-fruen» Anna Anka sammen med sin nå fraseparerte mann, Paul Anka. Foto: TV3/Thomas EngströmVis mer

Den skremmende biologien

«HJERNEVASK»: Hvorfor er det så vanskelig å akseptere at vår atferd har en evolusjonær historie som vi bør ta med i betraktningen når vi skal forstå mennesket?

For ca. 25 år siden ble jeg interessert i å studere menneskelig atferd. Jeg hadde da tatt doktorgrad på fugler og studert hvordan disse dyrene oppfører seg i sitt miljø. I evolusjonsbiologien spør vi alltid hvorfor dyr gjør som de gjør i det miljøet de lever. Det er et typisk evolusjonært spørsmål. Vi må derfor forstå de evolusjonære mekanismene som har ledet fram til den atferd vi observerer i naturen. Mennesket oppfører seg akkurat som andre dyr i mange henseende. Jeg utviklet derfor interesse for å studere oss selv med samme innfallsvinkel som jeg hadde brukt på fugler.

Jeg forsto raskt at dette var et minefelt. Biologer advarte meg om at dette ikke var bra - jeg ville tråkke mange på tærne. Dette var ikke politisk korrekt. Men jeg satte i gang med noen få og enkle studentprosjekter. Resultatene var lovende. Mennesket oppførte seg akkurat som forventet ut fra våre evolusjonære og biologiske hypoteser. Mitt første møte med samfunnsforskere (kjønnsforskere) ble litt av et sjokk. De trodde ikke på at det fantes noen gener for det jeg hevdet å vise. Dette til tross for at jeg aldri hadde påstått at det fantes noen slike gener eller nevnt ordet gen en eneste gang i mitt foredrag til dem. Mobbet - er vel det jeg opplevde å bli - for å hevde at det var biologiske forskjeller på kvinner og menn.

Jeg skjønte da, og har fått det bekreftet gjennom debatten i den seinere tid, at for samfunnsvitere handler biologi om å finne noen usynlige gener, mens det for oss biologier dreier seg om et nedarvet program. Noen ganger kan vi finne genet - men i det store og hele er det ikke mulig å relatere bestemt atferd til bestemte gener. Ofte bestemmes atferd av mange gener samtidig.

La oss for enkelthets skyld se på vårt totale genetiske apparat som en datamaskin eller som en programvare. Alle vet at når vi skriver på datamaskinen så ligger det en programvare bak. Vi kan velge skrifttype, farge, og så videre, og så skriver vi det vi ønsker. Vi tenker ikke engang på at dette er umulig uten at programvaren som ligger bak fungerer på en optimal måte. Programmet har sine begrensninger, samtidig som det er stor fleksibilitet i hva vi kan gjøre innenfor de rammene programmet setter. En annen programvare gir andre betingelser. På en forenklet måte kan vi tenke oss våre gener som denne datamaskinen - som begrenser våre handlinger men som samtidig gir stor frihet. Vi behøver ikke å finnet genet for rødt eller blått - eller store eller små bokstaver. Det fungerer utmerket godt som det er, og vi forstår at det er programmet som utfører jobben.

La meg ta to eksempler. I det siste har avisene skrevet mye om de mannlige førtiåringene som går Birkebeineren. Man har observert at dette er en slags alvorlig tiurleik hvor menn med god jobb og i sin beste alder bruser med fjærene og vil vise alle og enhver hvor dyktige de er til å gå på ski. Ski, staver og skidress skal være dyre og av bestemte merker, slik at bare de med riktig god råd kan bruke dem. Glideren skal koste over 1000 kr. Birkebeineren har beveget seg bort fra å være en allemannssport til sporten for bedriftsledere. Her er det om å gjøre å vise alle at man må lide seg fram til suksess. Disse gutta har høy status - også kalt statusjegere.

KRONIKKFORFATTEREN: Eivin Røskaft.
KRONIKKFORFATTEREN: Eivin Røskaft. Vis mer

Pressen liker også å skrive om eldre menn som skaffer seg unge og vakre hustruer. Dette er ikke uvanlig, disse unge vakre damene kommer til et liv i luksus - som våre svenske venninner i Hollywood. Det er en vinn-vinn situasjon. Den unge jenta får et liv i luksus - den tilårskomne mannen får seg en ung vakker hustru han kan vise fram.

Det disse to eksemplene har felles er at de viser hva status betyr for oss mennesket. Status gir makt og innflytelse. Dette er ikke noe nytt i menneskets historie og evolusjon. Snarere er dette en av de viktigste drivkrefter vi har vært utsatt for i vår lange evolusjonshistorie. Menn med status har fått tilgang på hustruer (og gjør det fortsatt i dag, i alle samfunn). Menn med status (rikdom gir status) vil derfor være attraktive i alle samfunn. Higen etter status er meget viktig, og vi ser alle opp til folk med status. Vi behøver ikke å påvise genet for status. Statussymboler fins i alle samfunn, men de må være sjeldne og vanskelig å få tak i. Derfor er dyre gjenstander - som ikke er allemannseie - ofte statussymboler. Det å trene hardt - som bare noen få klarer - vil derfor også kunne bli status. Sportshelter har status. Det nye er at det gir status å være veltrent for førtiåringer med god økonomi.

Botanikeren Inger Nordal uttaler seg skråsikkert om at det er umulig å studere mennesket fordi vi ikke kan etterprøve våre teorier med eksperimenter. Dette er ikke den generelle holdningen hos biologer - som professor burde hun forstå hva det vil si å utføre eksperimenter også på andre taxa enn planter. Det er mulig å gjennomføre mange typer eksperimenter på mennesket langt innenfor grensene for hva som er etisk forsvarlig, for eksempel gjennom tvillingstudier, eller for å utsette mennesker for valgsituasjoner.

Debattinnlegg fra sentrale samfunnsforskere har den seinere tiden gjort store poenger om hva som ikke er biologi. Når professor Thomas Hylland Eriksen kommer på banen og på sin arrogante måte beskriver selvfølgeligheter - som at evolusjonsbiologien ikke gir svar på de interessante spørsmål - så må folk gjerne tro på det. Men også Hylland Eriksen faller i genfella ved blant annet å påstå at religion ikke er biologi. Opprinnelsen til religion er lett å forstå ut fra en evolusjonær synsvinkel. Religion har til alle tider vært viktig både som maktutøvende middel, og for å bidra til å forklare alt som mennesket ikke forstår. Maktsiden ved religion demonstreres daglig - ikke minst i den katolske kirken med de tragiske avsløringene av sexmisbruk mot barn. Ingen biologer utroper seg som religionseksperter - det overlater vi til samfunnsvitere - men når det kommer til å forstå hvorfor vi har behov for religion vil vi gjerne være med.

Hvorfor er det så uinteressant eller vanskelig å akseptere at vår atferd har en evolusjonær historie som vi bør ta med i betraktningen når vi skal forstå oss selv? Vi biologer har ikke hevdet at vi bare har behov for biologi. Jeg har i dag et godt samarbeid med mange samfunnsforskere og håper at debatten nå åpner opp øynene til noen flere.