HYRDE: Noen må redde dette landet fra middelmådighetens diktatur. Fra godhetens tyranni, skriver vår helgespaltist Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu Hartberg
HYRDE: Noen må redde dette landet fra middelmådighetens diktatur. Fra godhetens tyranni, skriver vår helgespaltist Cathrine Sandnes. Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Den som bygger landet

Noen ganger ligner Jesus veldig på Ayn Rand.

Meninger

Hadde Sylvi Listhaug støtt på Moses med følget sitt, i sin uendelig lange vandring fra Egypt til det forjettede land, ville hun sannsynligvis blitt veldig oppgitt. Først og fremst fordi jødene var så sinnssykt ineffektive, der de kravlet seg fram i ørkenen. «40 år!», ville hun ha tenkt. «Er det mulig å bruke så lang tid på å gå så kort?!» Dette ville Sylvi Listhaug ganske sikkert ha gjort noe med. Med sin karakteristiske sans for effektivitet ville hun gått rett inn i situasjonen, tatt ut de som - av ulike grunner - ikke gikk like raskt som tetsjiktet, og sørget for å få en liten, men eksklusiv, gruppe fram til Jerusalem på mindre enn et år.

Noen ville ha protestert og ment at Sylvi Listhaug var brutal. Ja, kanskje til og med ond, der hun splittet små barn fra foreldre, gamle foreldre fra resten av storfamilien, etterlot seg de syke, halte, svaksynte og slitne. Det ville Sylvi på det sterkeste ha tilbakevist. «Det er dette som er ekte godhet», ville hun ha sagt. «Det er dere, halte, syke og svake, som er onde. Det er dere som henger der, som en klamp om foten, på unge, friske mennesker som kunne ha brukt ressursene sine til langt viktigere ting enn å dra på dere».

Artikkelen fortsetter under annonsen

De ville ikke visst det selv, følget til Moses. Men denne forståelsen av godhet har Sylvi Listhaug lært av Jesus. Eller var det Ayn Rand? Bibelen og «De som beveger verden» står nemlig i en særstilling hos den fortsatt unge, men allerede svært erfarne politikeren. For det første er det de klart tjukkeste bøkene hun har lest. For det andre er det ingen bøker som har vært i nærheten av å forme henne like sterkt som disse to. Derfor vet hun godt hva hun snakker om, når hun snakker om både den ene og den andre. Når sant skal sies, så er det ingen som har forstått sammenhengen mellom de to like klart som henne.

Riktignok finnes det de som mener at budskapet til Jesus og budskapet til Ayn Rand utelukker hverandre gjensidig. Som ikke ser sammenhengen med det de kaller «budskapet om nestekjærlighet» hos Jesus, og Ayn Rands flammende forsvar for enerne blant oss, for fornuften, egoismen og kapitalismen som tross alt er det som beveger verden fremover. Opp gjennom årene har Sylvi møtt en del sånne. De kaller seg prester, men egentlig er de sosialister. Eller de kaller seg sosialister, men egentlig er de helt like det statskirkestriglede presteskapet.

Dette har Sylvi Listhaug kjent på i flere år: En voksende irritasjon over at kirken til stadighet skyver Jesus foran seg i føleriet sitt. Det slår aldri feil: Når homofile og kvinner klager, så gir kirken etter for presset. Kommer tiggere, romfolk og flyktninger kan man være sikker på at kirken tar parti for dem. Da Listhaug var tenåring var det til og med en haug utenlandske lovbrytere, folk som med vitende og vilje oppholdt seg ulovlig i landet, som søkte tilflukt i kirker rundt omkring. Uten å ha ta hensyn til at de hadde små barn med seg. Husker hun ikke helt feil, så fikk ungene til og med lov til å gå på skole på dagtid, uten at politiet kom og hentet dem - selv om de beviselig var kriminelle.

En ting har Sylvi lært av Ayn Rand og Jesus: Skal man gjøre noe skikkelig her i verden, så får man ingen takk fra bermen for det. Folk flest surrer rundt i irrasjonell sentimentalitet og lar seg avspore fullstendig av, eksempelvis, et bilde av en druknet unge på en strand. Men er det noe denne nye tiden trenger, så er det politikere som skjærer gjennom. Som kaller en spade for en spade og en flyktningestrøm for ukristelig. Egentlig er det helt utrolig, at hun - som landbruksminister - må belære en preses i Den norske kirke om Det Nye Testamente, slik hun så seg nødt til på Dagsnytt 18 denne uken. Men det sier i grunnen alt om hvor ille ting blir, hvor dypt kunnskapsløsheten kan synke, når ting blir statlig. I Norge har selv kirken blitt korrumpert av det rådende godhetsregimet som staten hjernevasker folk til å bli en del av.

Det er i stunder som dette, som møtet med preses Helga Byfuglien, Sylvi Listhaug skjønner hvor viktig det er at noen går foran og viser vei. Som Jesus gjorde. Som den supersexy, dødssmarte og skruppelløse Dagny Taggart gjør i «De som beveger verden». Noen må redde dette landet fra middelmådighetens diktatur. Fra godhetens tyranni. Fra små unger og kostnadskrevende utlendinger som truer regjeringens mål om skatteletter til formuende og selskaper. Noen skal tross alt bygge dette landet. Og alle som har lest Ayn Rand vet at det ikke blir gjort av godtroende sosialdemokrater eller horder av flyktninger. For er det en ting, Sylvi har lært av å lese to tjukke bøker, er det at massene aldri har rett.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook