FEIL ADRESSE: «Idol»-dommerne får skylda for å gjøre andre redde for å synge på grunn av den skarpe responsen. Men ingen er tjent med å få ros hvis de ikke er gode nok. Foto: Thomas Reisæter / Tv2.
FEIL ADRESSE: «Idol»-dommerne får skylda for å gjøre andre redde for å synge på grunn av den skarpe responsen. Men ingen er tjent med å få ros hvis de ikke er gode nok. Foto: Thomas Reisæter / Tv2.Vis mer

Den som er redd for å synge, kan ikke skylde på Idol-dommerne.

Ros kan ikke være det avgjørende.

Kommentar

For hver runde av Idol følger en runde med Idol-debatt. Denne gang begynte den i Vårt Land, der musikkvitere og kordirigenter mener den usminkede tilbakemeldingene deltakerne får fra dommerne kan bidra til at de slutter å synge offentlig for godt. Musikkviter Anne Haugland Balsnes har lagt merke til at stadig flere holder munnen igjen under allsang. Kordirigent Carl Høgset mener alle som gjør noe så sårbart som å synge alene for et publikum, fortjener oppmuntring.

Det lille spørsmålet er om det at flest mulig får høre at de er flinke til å synge, er det som skal til for å få flere til å stemme i når mengdesynging står på programmet. Det litt større spørsmålet er om man kan reparere andres selvfølelse ved å gi dem større selvtillit. Der går Balsnes og Høgset uten å vite det inn i en større pedagogisk debatt. Og det spørs om sammenhengen mellom årsak og virkning er den de beskriver.

Svært kort oppsummert: Selvfølelse er å ha det bra med seg selv, mens selvtillit kommer av å oppleve mestring på forskjellige felt. Pedagoger og psykologer har i skoledebatten pekt på at det kan virke mot sin hensikt når foreldre og lærere i beste mening øser ros over et barn - altså prøver å bygge opp selvtilliten for å styrke selvfølelsen. For det første blir følelsen av verdi knyttet opp mot prestasjoner. For det andre går barna glipp av konstruktive tilbakemeldinger. Lærere eller autoriteter som skryter samme hva, tar ikke høyde for at barna er i en læringsprosess, der veien er det viktigste. Hvis noen får høre at de er flinke til noe selv om de ikke er så flinke, eller selv om de ikke har anstrengt seg, kan det få uheldige konsekvenser. Når de neste gang prøver på noe de ikke umiddelbart får til, eller der rosen lar vente på seg, kan de tenke at da var de bare ikke så flinke likevel. Da kan de komme til å gi opp hele aktiviteten, det være seg å tegne eller gå på ski, snarere enn å finne ut av hva de skal gjøre for å bli bedre, eller å holde fast ved noe de har glede av, uavhengig av resultatene eller responsen fra andre.

De delene av talentprogrammene på tv der de minst begavede skal sjaltes ut, etter å ha blitt paradert foran publikum uten å ane hvilken rolle de kommer til å fylle, er aldri de mest sympatiske. Så klart avvisningene svir. Men tilbakemeldingen går altså ut på om tenåringen med nummerlapp på genseren er talentfull nok til å opptre for store publikumsmasser. De bør ikke få beskjed om at de er gode nok, hvis de ikke er det.

Å synge bør ikke være et spørsmål om du føler du er god til det eller ikke. Det bør være noe du gjør av andre grunner - fordi det kan føles herlig, eller fordi du går rundt et juletre, eller er i en annen situasjon der det er en selvfølge, et ritual. Så mange ting gjøres som en del av en halsende jakt etter oppovertomler. Det ville være fint om det kunne bli færre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook