KVINNELIG PRINS: Valborg Frøysnes spiller tittelrollen i "Hamlet" på Teatret Vårt i Molde. Når kvinner spiller mannsroller, er de ofte de passive, og når menn spiller kvinneroller, er det oftest for komikkens skyld. Foto: Arild Moen / Teatret vårt
KVINNELIG PRINS: Valborg Frøysnes spiller tittelrollen i "Hamlet" på Teatret Vårt i Molde. Når kvinner spiller mannsroller, er de ofte de passive, og når menn spiller kvinneroller, er det oftest for komikkens skyld. Foto: Arild Moen / Teatret vårtVis mer

Den som har buksene på

Kvinnelige skuespillere får stadig flere typer mannsroller. For menn er det et sprang som er vanskeligere å gjøre.

Kommentar

Først var det bare menn. På Europas scener ble berømte kvinneskikkelser spilt av unge gutter med myk hud. Først i 1660 fikk den første kvinnelige skuespilleren i West End, Margareth Hughes, tre opp på scenen på Haymarket i London. Senere har det blitt vanligere med en annen type kjønnsmessig krysspill. Sarah Bernhard insisterte på å få gestalte Hamlet. I disse dager spilles Hamlet av en annen kvinne, Valborg Frøysnes, på Teatret Vårt i Molde. I Storbritannia er regissørene under press for å gi flere mannsroller til kvinner, siden det allerede er en skjevfordeling i dramatikken. Den har som kjent flest bærende roller for menn.

Som programmet til Moldes «Hamlet» opplyser med mild beklagelse, er det mannsroller som oppfattes som passive som ofte blir spilt av kvinner. Det er et poeng. Kong Richard II, hvis homofili Shakespeares skuespill hentyder tungt til, og Hamlet, som er svært ung, er de Shakespeare-rollene som oftest har blitt fylt av kvinner. Den alveaktige Peter Pan blir sjelden spilt av menn. Dette har sine naturlige årsaker i at kvinnelige skuespillere som regel vil være mer spedbygde og ha lysere stemmer enn de mannlige motspillerne sine, og at mennene de spiller, derfor vil fremstå som yngre og ikke så fysisk sterke som de som spilles av menn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i de senere år har kvinner også brynt seg på de eldre og mer krigerske av mannsrollene. Det var interessant og annerledes å se Marianne Nielsen og Ragnhild Hilt møtes på slagmarken i Den Nationale Scenes «Macbeth», en høyst feilbarlig, men fascinerende oppsetning. Og regissør Julie Taymor gjorde trollmannen Prospero i «Stormen» til et inferno av moderlig autoritet ved å gjøre rollen kvinnelig, døpe den om til Prospera og gi den til Helen Mirren. Men slike prosjekter kan også få en arkaisk kjepp inn i hjulet. I 2008 måtte Trøndelag Teater avlyse sin oppsetning av «Vente på Godot» med fire kvinner i rollene, fordi de som forvalter rettighetene etter Samuel Beckett mente det måtte være måte på «kunstneriske friheter».

Menn i kvinneroller er blitt mer uvanlig. Det er et vanskeligere konsept, som ennå brukes mest for å skape se-en-mann-i-kjole-komikk. Igjen går det på at ønsket om å overskride kjønnsgrenser ikke klarer å overvinne behovet for realisme. Det er rett og slett enklere for en kvinne å være en overbevisende mann enn for en mann å være en overbevisende kvinne, igjen på grunn av stemme og kroppsbygning. Men nettopp følelsen av noe uvørent og malplassert kan også brukes inn i helheten, som da tårnhøye Pål Sverre Valheim Hagen spilte lillesøsteren til Pia Tjelta i «Få meg på, for faen» på Det norske teatret, med et særs sammensatt uttrykk av utilpasshet.

Kjønn er vanskelig å flykte fra. Det blir som regel med skuespillerne inn i rollene de spiller, selv om de prøver å skrubbe det av seg. Men nettopp i denne fusjonen kan det også oppstå noe som er ulikt alt annet.