NORGE MÅ GJERNE definere seg selv som en fredsnasjon, men en slik ambisjon er ingenting verdt den dagen noen ser seg tjent med å krenke våre grenser eller på ulikt vis utfordrer vår råderett over landets ressurser. Er vi godt nok rustet for krig den dagen ord ikke lenger er tilstrekkelig? spør Frp?s Christian Tybring-Gjedde. Foto: NTB Scanpix
NORGE MÅ GJERNE definere seg selv som en fredsnasjon, men en slik ambisjon er ingenting verdt den dagen noen ser seg tjent med å krenke våre grenser eller på ulikt vis utfordrer vår råderett over landets ressurser. Er vi godt nok rustet for krig den dagen ord ikke lenger er tilstrekkelig? spør Frp?s Christian Tybring-Gjedde. Foto: NTB ScanpixVis mer

Den som ønsker fred må være forberedt på krig

Ingen skal være i tvil om at Norge har en fredfull ambisjon, men freden har også en pris.

Meninger

Advarslene er mange og kritikken stadig mer høylytt. Forsvaret ligger på sotteseng. Vi politikere har ikke gjort jobben vår. Vi har levd godt på fredsutbyttet vi innkasserte etter den kalde krigen og lurt oss selv til å tro at freden er sikret en gang for alle. Forsvaret har gradvis blitt en salderingspost i statsbudsjettene og den politiske interessen for Forsvaret har avtatt. Stadig færre politikere har vært villig til å betale den nødvendige forsikringspremien som kreves for å opprettholde et sterkt og troverdig forsvar.

IS’ bestialske herjinger i Midtøsten, islamsk terrorisme i våre nærområder og Russlands aggresjon i øst har brakt potensielle konflikter stadig nærmere vårt eget land. Norge må gjerne definere seg selv som en fredsnasjon, men en slik ambisjon er ingenting verdt den dagen noen ser seg tjent med å krenke våre grenser eller på ulikt vis utfordrer vår råderett over landets ressurser. Er vi godt nok rustet for krig den dagen ord ikke lenger er tilstrekkelig? Og enda viktigere. Er våre unge menn og kvinner tilstrekkelig motivert til å forsvare landet med våpen i hånd? En rekke tidligere forsvarstopper er tydelig i sine konklusjoner. Forsvarets målsetting om å beskytte «alt vi har og alt vi er» er urealistisk. Norsk forsvarsevne er ikke bedre enn den var 9. april 1940.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har vært tydeligst i sitt budskap. Han hevder at dagens forsvarspolitikk i praksis er en styrt avvikling av Forsvaret og at forsvarsevnen vil være borte i løpet av 10- 15 år om vi ikke foretar en vesentlig kursendring. Sjefen for den norske militærmisjonen til NATO i Brussel og tidligere generalinspektør for Hæren, generalløytnant Robert Mood mener det norske forsvaret nærmer seg systemkollaps. Tidligere direktør for Forsvarets forskingsinstitutt Nils Holme er heller ikke nådig. Han hevder at Forsvarets avdelinger og materiell ikke kan levere stridsevne og utholdenhet i nærheten av det forsvarsdokumentene legger til grunn. Forsvarssjef Haakon Brun-Hanssen innrømmer at han leder et forsvar som ikke makter å møte fremtidens utfordringer og at premissene for vår reaksjonsevne ikke lenger er gjeldende. Disse svært sterke uttalelsene fra noen av Forsvarets mest betrodde menn etterlater liten tvil om at tilstanden for det norske Forsvaret er prekær. Diagnosen er stilt. Forsvaret trenger en omfattende gjennomgang av kapasiteter og strukturer samtidig som ressurstilgangen må økes betydelig. Skal slagordet «alt vi har og alt vi er» ha relevans må vi politikere gi Forsvaret det verktøyet som kreves.

Regjeringen har igangsatt flere prosesser som samlet sett vil gi oss en oversikt over hvilke behov Forsvaret har for å gjenskape nødvendig troverdighet. Samlet sett vil rapporten utarbeidet av konsulentselskapet McKinsey, rapporten fra Ekspertgruppen for Forsvaret av Norge samt Forsvarssjefens Fagmilitære Råd som blir framlagt senere i år, legge grunnlaget for en ny langtidsplan som skal definere Forsvarets fremtidige struktur. Vi må også se på ulike finansieringsformer av Forsvarets totale kapasiteter, og legge vekt på redusert responstid og økt stridsevne.

Som medlem av NATO har Norge forpliktet seg til over tid å bruke minst 2 prosent av BNP på Forsvaret. Det er en nødvendig og oppnåelig ambisjon. Vår lange kystlinje, vår geografiske beliggenhet og vår økonomi tilsier at Norge bør være et av landene som relativt raskt innfrir en slik forpliktelse. I kroner vil dette vil dette bety at forsvarsbudsjettet må øke med i overkant av 3 milliarder kroner hvert år frem til 2024.

Til tross for bred enighet om at dagens forsvarsstruktur ikke imøtekommer Forsvarets behov er det ikke gitt at enda en omstruktureringsprosess vil løse de bakenforliggende utfordringene vi står overfor. Det har nemlig ikke skortet på reformer og strukturendringer i Forsvaret de senere årene. Enkelte vil hevde at det er omorganiseringene i seg selv som har bidratt til dagens mangelfulle forsvarsevne. Forsvarets reformer og omorganiseringer har ført til en dalende interesse og engasjement for forsvarssaken. Avviklingen av den obligatoriske førstegangstjenesten har hatt som bieffekt at den allmenne kunnskapen om Forsvaret gradvis er blitt redusert.

Forsvaret kan ikke eksistere i isolasjon fra samfunnet for øvrig. Det må skapes referansepunkter. Forsvaret må ha relevans for folk flest. Den oppvoksende slekt må bevisstgjøres Forsvarets rolle og det må skapes en vilje, en plikt og et ønske om å forsvare fedrelandet dersom en krigssituasjon skulle oppstå. Vi trenger økt evne til mobilisering. Vi kan ikke forvente at soldater fra øvrige NATO-land vil forsvare oss, dersom vi ikke er villige og rede til å forsvare oss selv. Førstegangstjenesten er i dag kun forbeholdt landets fysisk og psykisk sterke ungdommer. Det er etter min mening uheldig. Forsvaret bør gjeninnføre obligatorisk rekruttskole som et verktøy for å skape nasjonalt samhold og fellesskap. Felles måltider, uniform med norsk flagg, felles eksersis, daglig avrapportering og firemannsrom skaper tilhørighet og samhold. Et troverdig forsvar krever en forståelse av at vi har noe som er verdt å forsvare og som i ytterste konsekvens er verdt å dø for. Ikke kun for alt vi har, men i enda større grad for alt vi er.