Den som skriver, må også tenke

Ei klok bok om å skrive klart og tydelig.

BOK: I sin nyeste bok siterer sosialantropologen Anders Johansen fra Paulus' formaninger til tungetalerne: «...den som taler med tunge, oppbygger sig selv; men den som taler profetisk, oppbygger menigheten.»

Kloke ord synes Johansen å mene, selv om han nok vil betakke seg for å bli oppfattet som profet. Han ønsker heller ikke å oppfordre andre til å tale profetisk. Poenget er klarhet, ønsket om å bli forstått og nå fram med et budskap, stort eller lite, Tungetalen kan nok være sann, sett med de troendes øyne, men hva hjelper det når den ikke er til å forstå.

«SAMTALENS TYNNE TRÅD»

er ei bok om det å skrive - sett fra mange ulike synsvinkler. Den består av en rekke løst sammenhengende essay som har det til felles at de handler om å bedrive den type skriftpraksis som Johansen gjør her, eller har gjort i tidligere bøker, framfor alt i ei bok med tittelen «Særoppgave. Livssyn». Erfaringene med å skrive denne og de særlige reaksjonene som denne boka avstedkom, er viet et helt essay.

Det er et nærværende og insisterende «jeg» som taler i denne essaysamlingen. Så jeg-fiksert er skriften at det nesten virker påtrengende, hvis det ikke hadde vært for at de erfaringer som det fortelles om og reflekteres over her, deles av en hel hop andre som driver i samme geskjeft. Vi kjenner oss igjen, og klokere blir vi også, for mange av oss skriver jo bare i vei uten å tenke grunnleggende over hva vi faktisk driver på med.

SÅNN SETT ER

«Samtalens tynne tråd» ei bok som direkte oppfordrer til selvrefleksjon. Det hender at Johansen gjentar seg selv (men hvilken skribent gjør ikke det?), og noen selvfølgeligheter må vi ta med på kjøpet (det er vel ikke til å unngå?). Men Johansen har mange kloke ord å si oss.

Han tar sin skrivergjerning alvorlig. Han vil noe med den, og da gjør vi klokt i å lytte. Vi omgis jo av så mye skriftlig lettvinthet og så mye misbruk av ord, og det er nettopp dette Johansen advarer mot.

Boka likner et oppbyggelsesskrift for sakprosaforfattere, fortrinnsvis slike som innehar en akademisk stilling, men som samtidig ønsker å skrive for andre enn sine medfeller. Johansen er allergisk overfor dem som hengir seg til et kryptisk fagspråk. Et slikt språk kommuniserer ikke, mener han, det er en form for tungetale som først og fremst bidrar til å bekrefte de innvidde i deres eget snevre fellesskap.

SELV VIL JOHANSEN

ut i det offentlige rom. Han vil få folk i tale, han insisterer på samtalen som en livsnødvendighet, både for det enkelte individ og for samfunnet som helhet. «Å samtale er, i bunn og grunn, å gjenskape virkelighetssans og livsvilje,» heter det med en av bokas mange pregnante formuleringer. Og videre: «Tausheten er i siste omgang; kommunikasjon er vilje til fellesskap, altså liv.»

Slike sentenser faller det lett å skrive under på. Johansen er neppe alene, verken blant akademikere eller andre, om å mene dette. Men det er likevel godt å høre noen si det. Blant universitetsfolk synes det nå også å være en større vilje til å tre ut av det akademiske elfenbeinstårn. De er til og med villige til å gi slipp på sitt særlige fagspråk. De vil skrive essayistisk, de seineste års sesam sesam blant sakprosaforfattere. Johansen taler varmt for den essayistiske skrivemåte. I det hele tatt bestreber han seg på å skrive med stil og oppfordrer andre til å gjøre det samme.

DET ER VEL

og bra, for stilen er jo som kjent mannen, og dette å bruke litterære grep i en sakprosatekst er utvilsomt en styrke. Til tider kan det imidlertid virke som om Johansen er tilbøyelig til å ville minimere skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Det er en av tidas motetanker, og den går hånd i hånd med jeremiadene fra oss sakprosaskribenter om at vi ikke får den oppmerksomheten (og de pengene) vi fortjener sammenliknet med våre skjønnlitterære kolleger.

Kanskje skulle vi slå oss sammen i samme forening. For i bunn og grunn er det jo tale om kunstige motsetninger, i alle fall hvis skillet mellom fiksjon og sakprosa helt blir brutt ned.

Som Dag Solstad bekymrer Johansen seg over den offentlige samtalens forfall, og vi tåler godt å høre på nytt at vi tutes ørene fulle av privatisert snikksnakk - især i lyd- og billedmediene. Det er bekymringsfullt. Hvor blir dannelsen - den politiske og litterære - av når støyen fra det allestedsværende underholdningsmaskineri snart tar helt overhånd. Johansen drøfter også dette dannelsesproblemet fra en annen synsvinkel, nemlig hva et begrep om dannelse skal inneholde i våre multikulturelle samfunn.

HER SYNES HAN

å legge seg på en ikke helt uproblematisk kulturrelativistisk linje, hvor tverrkulturell kommunikativ kompetanse er viktigere enn en bestemt kanonisert viten. Selv mener jeg man gjør uklokt i å gi slipp på sentrale kulturhistoriske referansepunkter. At det meste flyter, gjør dette desto viktigere. Personlig er jeg i alle fall glad for at mine dager er talte når «de dannede» har gitt opp å strekke seg etter Pauli brev til korinterne og Kafkas brev til sin far som mål for høy kulturell dannelse.

OM DETTE OG

meget annet i boka kan det skrives mange essay, i dialog eller konflikt med forfatteren. I seg selv er den derfor et bevis på at samtalens tråd ikke er så tynn som tittelen kan gi inntrykk av.