DIKTPROGRAM: Programlederne for "Dikt & forbannet løgn", Torbjørn Harr og Hans Olav Brenner. Foto: NRK
DIKTPROGRAM: Programlederne for "Dikt & forbannet løgn", Torbjørn Harr og Hans Olav Brenner. Foto: NRKVis mer

Den som tror «Dikt & forbannet løgn» rommer et tverrsnitt av norsk lyrikk på sitt beste, blir grovt lurt

Siste ord om NRK og poesi.

Kommentar

De som mener undertegnede allerede har sagt mer enn nok om «Dikt og forbannet løgn» i NRK, kan stanse lesningen her. Når jeg velger å rippe opp i dette syndromet enda en gang før jeg gir meg, er det fordi dette har vært en forunderlig opplevelse. Særlig for en som har vært opptatt av norsk lyrikk siden han som guttunge kjøpte en liten bok på loppemarked som fortsatt står i hylla: «De 100 beste dikt», norske dikt utvalgt av Peter Magnus fra 1950.

Den rommer faktisk en god del av de diktene som har vært med i NRKs diktkåring, men også et par som merkelig nok ikke var med, som for eksempel Per Sivles «Gøym meg, mor» eller Rudolf Nilsens «Nr. 13».

Disse to dikterne er blant de oppsiktsvekkende mange søylene i norsk lyrikkhistorie som har vært fraværende i konkurransen om hvilket som er «Norges beste dikt». Nå er det blitt ei bok av dette, med tittelen «Dikt & forbannet løgn – Norges beste dikt». Tatt i betraktning sine skrikende mangler, er dette en meget arrogant tittel. Man har heller ikke kunnet vente lenge nok med å sende det hele i trykken til å få med at vinnerdiktet ble Olav H. Hauges flotte dikt «Det var den draumen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det toget NRK satte i gang, var selvsagt umulig å stanse, selv om mange titalls betydelige poeter, avdøde og nålevende, så å si sto igjen på stasjonen.

Den som kjøper «Dikt & forbannet løgn» og tror den rommer et tverrsnitt av norsk lyrikk på sitt beste, blir grovt lurt. Jeg skal ikke gjenta den omfattende lista over forbigåtte lyrikere og dikt, men den er virkelig lang.

Det pussige er at min påpekning av dette ved programmets begynnelse, har vakt sterkest skepsis hos mine journalistiske kolleger. Tom Egil Hverven i Klassekampen har kritisert meg for ikke å forstå at NRKs måte å arrangere diktkonkurranse på er tilpasset «mediets egenart». Forstå det den som kan.

Bernhard Ellefsen i Morgenbladet finner det «fascinerende» at det «fremdeles» fins «litterater» av typen «Fredrik Wandrup» som greier «å bli deprimert», som han siterer meg, fordi «utvalget av hundre kandidater er gjort av en jury på tre litteraturforskere».

«Fremdeles», Ellefsen? Fantes det flere figurerer av min type før? Kulturelle dinosaurer? Sånne som ytret seg kritisk om NRK? Eller hva mener du?

Ingen av disse to har registrert kjernen i min innvending, nemlig den gigantiske forenklingen av historien. Og av lyrikken, ved å forvandle den til en serie tematiske uttrykk om «hjerte, smerte», «uro», «natur», og så videre.

Jeg har for øvrig aldri sagt at jeg er blitt «deprimert», det var Kolbein Falkeid som brukte dette uttrykket da han hørte at han selv og flere titalls kolleger ikke er nevnt. Ellefsen har åpenbart ikke lest saken han kommenterer, langt mindre forstått den.

Det har derimot en lang rekke poeter, både de som har vært representert og de som ikke har det. Samtlige har takket varmt for at noen gadd å si fra om dette utrolige misforholdet.