Den som venter på noe godt

Langsomt, annerledes og vakkert.

FILM: Den er utvilsomt en fryd for øyet, Carlos Reygadas film fra den mexicanske landsbygda.

Vi snakker om praktfulle naturtablåer, enorme landskapsfotografier, som hvert eneste ett lett kler en ramme på veggen. Reygadas tar seg tid, svært lang tid, og blander laaaange tagninger med et naturlig lydbilde. Et tilfeldig, men talende eksempel er filmens åtte minutter lange åpningsscene, der Reygadas filmer at sola står opp, og den eneste lyden vi hører er insektene som spiller i kornet og kyrne som rauter i bakgrunnen.

Tålmodighetsprøve

Vakkert, så absolutt, men også en tålmodighetsprøve. Samtidig er det selvfølgelig et poeng med det hele. For dramatikken som utspiller seg er mer grublende enn utagerende, og slik sett gjenspeiler Reygadas filmspråk stemningen i filmen.

Gud står bak

Handlingen utspiller seg i et lite mennonittsamfunn, og forteller historien om en gift mann som har forelsket seg i en annen kvinne. Han er åpen om sidespranget til sin kone, men til tross for at de begge er enig om at gud står bak, går hun gjennom en voldsom sorg, mens han tynges av en pinende samvittighet. Skuespillerne i filmen er alle amatører og tilhører alle samfunnet der filmen utspiller seg. De nærer en sår stolthet, og makter å gjøre fortellingen både interessant og severdig.

Poetisk

Men det dialogfattige dramaet krever at man tar seg tid, at man klarer å senke skuldrene og leve seg inn i langsomheten, i landskapet, i den personlige, tause tragedien og i fortellingen som skrider fram på lerretet. Gjør man det er «Stille lys» en poetisk og rørende fortelling om små mennesker i en stor verden.

Den som venter på noe godt