«Den som vinner Istanbul vinner Tyrkia»

President Recep Tayyip Erdogan i Tyrkia har tapt Istanbul, et virkelig sviende nederlag for den egenrådige «sultanen» fordi tapet er mangedobbelt.

SKIFTE: Den nye ordføreren i Istanbul, Ekrem Imamoglu fra Republikansk Folkeparti (CHP), stemmer sammen med kona, Dilek, og deres sønn, Semih, i søndagens valg i storbyen. Det endte med en klar seier som kan endre tyrkisk politikk. Foto: Bulent Kilic / AFP / NTB Scanpix
SKIFTE: Den nye ordføreren i Istanbul, Ekrem Imamoglu fra Republikansk Folkeparti (CHP), stemmer sammen med kona, Dilek, og deres sønn, Semih, i søndagens valg i storbyen. Det endte med en klar seier som kan endre tyrkisk politikk. Foto: Bulent Kilic / AFP / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

Ekrem Imamoglu fra Republikansk Folkeparti (CHP) har vunnet valget av ordfører i Istanbul med drøyt 54 prosent av stemmene. Binali Yildirim, partifelle av Erdogan i det konservative islamske Rettferds- og Utviklingspartiet (AKP) og hans tidligere statsminister, fikk drøyt 45 prosent av stemmene og erkjente tidlig nederlaget.

Smaken av seier er særlig søt for Imamoglu denne gang, og desto surere for Erdogan og Yildirim, fordi seieren søndag er så mye klarere enn i valget 31. mars. Imamoglu vant da også, men fikk bare sitte som ordfører i 18 dager før valgkommisjonen opphevet valget etter klage og press fra AKP. Nå har han vunnet med drøyt 777 000 stemmer, mot drøyt 13 700 i mars. Imamoglu har denne gang fått nesten 530 000 flere stemmer enn i mars.

Imamoglu er en samlende og mild leder, i motsetning til landets president. Han vil gjøre Istanbul til en «rettferdig og egalitær» by. Han vil bryte med den «vertikale arkitekturen», alle de nye høyhusene i betong og glass, og gjøre byen «grønn igjen». «Mer enn et kommunevalg dreier det seg om kampen for å demokratisere Tyrkia», har han sagt. Imamoglu er en troende muslim som tilhører det sekulære partiet CHP, som ble grunnlagt av «landsfaderen» Mustafa Kemal, kalt «Atatürk».

Etter 25 års styre har AKP tapt Istanbul, Erdogans fødeby i 1954 og byen hvor han var ordfører fra 1994 til 1998. Det var også hans springbrett inn i rikspolitikken. I mars tapte også AKP hovedstaden Ankara, der også etter 25 års styre.

Istanbul er ikke hvilken som helst by, den er landets overlegent største, kanskje Europas største, med nær 16 millioner innbyggere og 10,5 millioner innskrevne velgere. En tredel av landets verdiskaping foregår i denne storbyen. Budsjettet for Istanbul er større enn statsbudsjettet for flere land i Europa.

Byene, og fremst blant dem Istanbul, er viktige inntektskilder for de tyrkiske partiene, gjennom tildeling av offentlige anbud. Bygningsindustrien i Istanbul har vært raus med AKP. Det vil ikke overraske om Imamoglu i arkivene skulle finne papirer som kan bli pinlige for AKP.

Erdogan har stormannsgale drømmer for sin fødeby, og han har bygd i vei for å gjøre den til verdens midtpunkt. Han har bygd en tredje flyplass på den europeiske sida av byen, som visstnok skal bli verdens største. Vest for flyplassen skal han bygge en kanal fra Svartehavet til Marmarasjøen og Middelhavet, som skal avlaste Bosporos-stredet. Han har bygd ei tredje bru over Bosporos, for jernbane og biler, og gravd verdens dypeste undersjøiske senketunnel for jernbane under Bosporos mellom Europa og Asia. Det har ikke vært måte på.

«Den som vinner Istanbul, vinner Tyrkia», har Erdogan sagt flere ganger. Er dette nederlaget et farlig varsel for ham? Han har avviklet det parlamentariske regimet og innført et ganske så eneveldig president-styre i landet. AKP har vunnet alle parlamentariske valg etter 2002 og Erdogan har styrt landet, først som statsminister og så som president, fra 2003.

Erdogan og AKP vant kommunevalget i mars når landet sees under ett. Partiet har et godt grep om de konservative, muslimske velgerne på landsbygda i Anatolia. Men storbyene Istanbul, Ankara og Izmir er nå i opposisjonens hender. I sørøst, i de kurdiske områdene, er det politiske kartet helt annerledes. Erdogan har i sine år ved makta splittet landet voldsomt.

Men vanskene har tårnet seg opp for Erdogan på flere felt. Økonomien går dårlig, andelen arbeidsledige høy, tyrkiske lire synker stadig i verdi og prisene stiger 20 prosent på årsbasis. Hans holdning til rettsstaten, ytrings- og organisasjonsfrihet, særlig etter det mislykkede forsøket på militært kupp i 2016, vekker avsky både i inn- og utland, men han har så langt fått om lag halve folket til å tro på sammensvergelser mot Tyrkia.

Utenrikspolitikken hans er mildt sagt ustødig. Det vanskelige forholdet til EU hindrer de europeiske investeringene som landet sårt trenger. I Syria er politikken en full fiasko, der er han på kant med regimet til Bashar al-Assad, kurderne, Russland og USA samtidig. Tyrkia er medlem av NATO, men Erdogan vil kjøpe russiske missiler til dette landet der NATO og USA har tre militære baser. På basen Incirlik har USA kjernefysiske våpen. Skal da Erdogan la russerne sette opp russiske missiler på den ene eller begge de to andre?

Nederlaget i Istanbul kan være et viktig tegn på et politisk skifte i Tyrkia, som, dersom det virkelig er begynnelsen på slutten for Erdogan eller kanskje varsler et skifte innad i AKP, får ringvirkninger i Europa og Midtøsten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.