Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpix
Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB scanpixVis mer

Valgkampen:

Den som vinner metaforen, vinner valget

Valgkampen 2017 struktureres i stor grad rundt én mer eller mindre uuttalt metafor: Norge er en bedrift, og statsministeren er sjefen. Det får konsekvenser.

Meninger

Spaltist

Øystein Stene

er forfatter og regissør. Han har skrevet flere romaner og gjort ulike filmer, og er dosent ved Teaterhøgskolen, Kunsthøgskolen i Oslo

Siste publiserte innlegg

NRK avviklet nylig statsministerduellen i Tromsø som et jobbintervju. Her ble Erna Solberg og Jonas Gahr Støre spurt om hvorfor de passer til jobben. Bakgrunnen deres ble belyst og referansene sjekket. Med et visst glimt i øye riktignok, men metaforen var glassklar: Landet er en bedrift, regjeringen er ledelsen, og statsministeren adm.dir.

Det har ikke alltid vært slik. Tvert imot påpekte både politikere og økonomer på 1990-tallet at et land ikke kan styres som en bedrift. Men noe har skjedd. Donald Trumps fremste argument i den amerikanske valgkampen var hans suksess som forretningsmann. Motstanderne prøvde å så tvil om det, men ikke om at det var en viktig egenskap. Tsjekkias forrige finansminister hevdet på samme måte at landet må styres som en bedrift. Han spås å være den neste statsministeren.

Ingen norsk politiker har mestret bedriftsretorikken bedre enn Erna Solberg. I fire år har hun snakket om hvordan regjeringen «leverer». Og nei, hun snakker ikke om at regjeringen har tatt over Bring, men at den innfrir valgløfter, at den er effektiv. Før Solberg var en slik bruk av ordet forbeholdt næringslivsledere, og fremmed i politikken.

Begrepsbruken har spredd seg til mange av hennes ministere og partifeller, ja, også Venstres Trine Skei Grande benytter det jevnlig. Alt høres ut som det skal når Solberg i statsministerduellen sier «leveringsfokus og kvalitetsfokus». Støre følger hakk i hæl, med formuleringer som «Hvis du er statsråd er du ikke bare ansvarlig for ditt parti, men for det norske folk.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

De største medier og de mest sentrale politikere bruker uanfektet et språk som om landet er en bedrift – og vi, velgerne, er kunder og forbrukere. Som skal konsumere det politikken leverer. «Vi har blitt lykkeligere under denne regjeringen», sier Erna Solberg selvfornøyd, som om hun har kontroll over min lykke.

Metaforene vi bruker er ikke likegyldige. De former tenkningen vår, handlingene våre. En bedriftsledelse er først og fremst opptatt av effektivisering, ressursutnytting og profitt. Altså det som handler om økonomi. I et debattklima hvor metaforen en bedrift = et land, blir naturlig nok økonomien overordnet. Metaforen organiserer slik politikken, debatten og virkeligheten.

Det er ikke tilfeldig at et statsbudsjett settes opp omtrent som et bedriftsbudsjett. I en innvandringsdebatt uttalte den høyreorienterte kommentatoren Jon Hustad: «Jeg er ikke innvandringskritisk per se, jeg er gjerrig sunnmøring: Hvis det ikke lønner seg, er jeg imot det.» Dette er tidens tale i klartekst. For øyeblikket er det bare nisjepartier som MDG og KrF som vil snakke om verdier før de drøfter budsjett. Typisk nok blir sånt omtalt som urealistisk, idealistisk og drømmende.

Finnes det alternativer til å tenke på landet som en bedrift? Ja, selvsagt, metaforkassen er nærmest uendelig. Vi kan like gjerne snakke om landet som et nabolag, et fotballag, en stamme, en skoleklasse, en fest, en menighet, en orgie, en gård, et bibliotek, en skog, en maurtue, en algoritme. Og debatten vil garantert endre seg for hver gang. Er det gitt at kjernen i en politisk debatt skal handle om økonomi? Det kommer an på metaforen.

En grunnleggende debatt, om hvilke bilder vi skal bruke, hva debatten egentlig bør handle om, kokte bort i et forsøk på å definere norske verdier. Nå er det én sentral metafor tilbake, og som alle sentrale metaforer vant den kampen uten noen reell diskusjon, Nå er det den det kjempes om: Den som vinner kampen om metaforen, vinner derfor også valgkampen.