Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu HartbergVis mer

Den sommeren vi holdt med Island

Vis meg hvor mange fotballdrakter du har, og jeg skal si deg hvor gøy du har hatt det.

Kommentar

Det finnes sikkert mennesker i Norge som ikke holder med Island i morgen. De fleste av dem har mest sannsynlig en eller annen familiær forbindelse til Frankrike. Noen av dem er sånne som ikke holder med Island fordi de, nærmest som en grunnholdning i livet, syns det er teit å holde med underdogs. Og så finnes det de som mener at man uansett bare kan holde med ett lag her i verden. «En skikkelig fotballsupporter», vil han - for det er ganske sikkert en mann - si, «har bare ett lag. Alt annet er staffasje».

Sånne menn er det egentlig ikke så mange av. De som definerer seg selv som «ekte fotballsupportere» og følgelig håper Vålerenga vinner, selv om det er en EM-kamp de sitter og ser på. Men de er fortsatt toneangivende som ideal, i den forstand at vi andre er å betrakte som mindreverdige tilskuere. Sånne som oss blir gjerne omtalt som «flanører», «fans» eller «fotballturister». Og ingen av karakteristikkene er godt ment.

I tråd med dette idealet trodde jeg ganske lenge at man kunne skille helstøpte mennesker fra ynkryggene ved å se på antall fotballtrøyer de iførte seg i løpet av et liv. Skikkelige folk har en. De holder med det samme laget, i tykt og tynt. I verste fall kan man ha perioder hvor man verken sørger like dypt over tapene, eller blir like begeistret over eventuelle seire. Men man blir heller en frafallen enn en overløper til et annet og - fy forby - mer suksessrikt fotballag.

Dette, altså å være lojal mot laget, har vært en av mange standarder jeg har vurdert venner og potensielle ektefeller etter: Et menneske som er villig til å bytte bort laget sitt for noe nytt og penere ved første korsvei, vil helt sikkert oppføre seg på samme måte når det kommer til folk. Derfor ga jeg aldri min kollega Erik en sjanse etter å ha hørt at han, som barn, kom syklende hver sommer i en ny fotballtrøye - nemlig trøya til det året som vant Premier League året før. Han der, tenkte jeg, kunne umulig være en fyr å stole på. Det samme tenkte jeg om min bergenske bekjente Trond, som bestemte seg for å byttet ut Brann med Lillestrøm [sic!] fordi han var lei av å være på taperlaget.

Til gjengjeld er jeg ganske sikker på at han jeg er gift med heller vil endre politisk og seksuell legning enn å holde med et annet lag enn Viking.

Likevel har jeg, etter hvert og uten egentlig å være klar over det, opparbeidet meg et variert utvalg av fotballtrøyer. Opp gjennom årene har jeg holdt med skamløst mange lag. Når sant skal sies, så har jeg kommet ut av tellinga på hvor mange lag jeg har hatt kortere eller lengre affærer med. I denne jungelen av tilsynelatende umoral er det likevel fire faktorer som har ligget fast: Man holder med Brasil og Argentina. Man misliker Tyskland og Italia.

Alle lag som befinner seg mellom disse fire er i spill. Sånn har det vært, siden jeg tilfeldigvis skrudde på fjernsynet en sommerdag i 1982 og oppdaget VM i fotball. Sånn trodde jeg det skulle fortsette å være til jeg en dag skulle slutte å puste.

Men i en alder av 44 år, griper jeg meg selv i å holde med Tyskland, være ute av stand til å mislike Italia, og registrerer med et skuldertrekk at Brasil nok en gang har gjort et elendig mesterskap på den andre siden av kloden, Jeg kan enten trekke den eneste logisk konsistente slutningen: Ryggraden har sklidd ut mens jeg sov. Eller begynne å stille spørsmål ved om det jeg lærte som barn egentlig var rett. Hvorfor skal man egentlig være nødt til å holde med de samme lagene man holdt med som tiåring, når verken spillere, trenere eller spillestilen er den samme? Det er ingen som mener jeg burde fortsette å like Boney M, i dagens versjon, selv om jeg syns «Nightflight to Venus» var skikkelig bra da jeg var seks. Eller at jeg skal fortsette å klippe ut bilder av prinsesse Diana og lime dem inn i en utklippsbok, sortert etter kjoler, bare fordi jeg syns det var stas da jeg var ni.

Når årets sommer en gang blir et vagt minne for barna mine, slik fotball-EM 1984 er det for meg, vil de sannsynligvis huske gleden over dette laget som slåss heroisk mot stormaktene. Men allerede på finaledagen vil de ha begynt å heie på Tyskland og være skjønt enige om, seg imellom, at dette er det beste laget.

Helt ubesværet vil de skifte trøyer, favorittspillere og utvikle uventede sympatier i løpet av en og samme kamp. For tjue år siden ville jeg ha sett oppførselen deres som et tegn på sivilisatorisk forfall. Nå ser jeg to barn med et stort talent for lykke. Fotball er ikke krig. Det er ikke engang en etterlikning av krig. Det representerer ikke noe større, noe annet eller noe egentlig. Er det gøy, så er det gøy. Og den islandske landslagstrøya er ikke mer - men heller ikke mindre - enn et minne fra sommeren 2016 - den sommeren vi regnet bort på hytta, England stemte for å forlate EU og alle i familien skrek av glede da Island scoret.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook