Den sørgmodige spionen

«A Most Wanted Man» er et stillferdig minnesmerke over Philip Seymour Hoffman.

FILM: Det er overskyet i Hamburg i de to timene «A Most Wanted Man», og innen to timer er det overskyet inne i meg også. Det er en spionfilm til å bli sørgmodig av, skjønt ikke på den motløse måten.

Det har å gjøre med at rollen som den tyske spionen Günther Bachmann ble en av Philip Seymour Hoffmanns siste, og den er skuespillermessig finsnekkerarbeid. Sett utenfra er Bachmann en trygg leder for sin lille kontraterrortropp, om enn med et snev av desillusjon og en fortid som visstnok inneholder en episode i Beirut der alt gikk galt.

Nå er det om å gjøre å finne ut om en tsjetsjensk flyktning (Grigory Dobrygin), som vil hente ut en stor farsarv fra en striglet bankier (Willem Defoe) ved hjelp av en idealistisk advokat (Rachel McAdams), er terrorist eller ei.

Vanskelige løfter

Gradvis legger man merke til hvor ofte Bachmann skrur på en spritflaske. Gradvis skinner det gjennom at de drevne samtalene Bachmann har, der han vinner nervøse kilders tillit og overbeviser dem om å fortelle ham hva de vet og fortsette å gjøre det, koster ham mye: Han vet av erfaring at løftene han gir dem, om trygghet og diskresjon, ikke kan garanteres for, de er ikke verd så mye som de burde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som «Tinker Tailor Soldier Spy» er «A Most Wanted Man» basert på en roman av John le Carré, og begge filmene gjør uventet inntrykk med sine portretter av slitne, aldrende spioner, som prøver å hegne om sin integritet og moral, men igjen og igjen opplever at det er umulig.

Fotograf og regissør

Regissør Anton Corbijn var fotograf før han begynte å lage musikkvideoer og spillefilmer. Blikket hans for strukturer og konsistenser i det han ser rundt seg, for lys og linjer i et uskjønt bylandskap, merkes stadig i «A Most Wanted Man», som males i en mollstemt fargeskala av grått og grønngult.

Han har også sans for visuelle metaforer, i måten han lar personer gli mot eller fra hverandre, eller forsvinne bak en plastduk i en leilighet som pusses opp når de viker unna.

Og oppi det hele er det fremdeles snakk om en spionthriller, et mysterium som skal rulles opp. Det skjer, raskt og pent. Kanskje kunne noen av de bleke bipersonene blitt unt noe mer karakter.

Men dette er først og fremst en historie om den triste mannen i sentrum, og om den store skuespilleren i øyeblikket du sitter og ser på, ikke ante at han snart skulle være borte.