Den sørgmodige spionen

«A Most Wanted Man» er et stillferdig minnesmerke over Philip Seymour Hoffman.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

FILM: Det er overskyet i Hamburg i de to timene «A Most Wanted Man», og innen to timer er det overskyet inne i meg også. Det er en spionfilm til å bli sørgmodig av, skjønt ikke på den motløse måten.

Det har å gjøre med at rollen som den tyske spionen Günther Bachmann ble en av Philip Seymour Hoffmanns siste, og den er skuespillermessig finsnekkerarbeid. Sett utenfra er Bachmann en trygg leder for sin lille kontraterrortropp, om enn med et snev av desillusjon og en fortid som visstnok inneholder en episode i Beirut der alt gikk galt.

Nå er det om å gjøre å finne ut om en tsjetsjensk flyktning (Grigory Dobrygin), som vil hente ut en stor farsarv fra en striglet bankier (Willem Defoe) ved hjelp av en idealistisk advokat (Rachel McAdams), er terrorist eller ei.

Vanskelige løfter

Gradvis legger man merke til hvor ofte Bachmann skrur på en spritflaske. Gradvis skinner det gjennom at de drevne samtalene Bachmann har, der han vinner nervøse kilders tillit og overbeviser dem om å fortelle ham hva de vet og fortsette å gjøre det, koster ham mye: Han vet av erfaring at løftene han gir dem, om trygghet og diskresjon, ikke kan garanteres for, de er ikke verd så mye som de burde.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer