Den søte professoren

«The Theory of Everything» er en biografi med melisglasur.

FILM: Eddie Redmayne har noe av det samme utenfor rollene sine som inni dem. Han har nå mottatt en rekke priser for hovedrollen i «The Theory of Everything», og det er imponerende hvordan han alltid fremstår som spontan, henrykt, overveldet og litt klønete på scenen - samtidig som det åpenbart ligger hard jobbing og flere utkast både bak seieren og det han sier fra podiet.

På film har han en gutteaktig spontanitet og utstråling i bunn som fremstår som troverdig og som ikke lar seg skrubbe vekk, men som er mye mer interessant å se på når han spiller mot den snarere enn å understreke det.

Verdensrom og soverom
Redmayne spiller den nervesyke fysikkprofessoren Stephen Hawking i «The Theory of Everything», fra studiedagene da han er en lovende, litt klossete student til han ender som lammet og rullestolbundet verdensstjerne. Det gjøres iherdige forsøk på å forklare Hawkings tanker om tidens og rommets tøyelighet, men den virkelige historien handler om det som skjer på kammerset og i hagen, nemlig forholdet mellom ham og kona Jane (Felicity Jones).

Det som begynner som en gjespende standardisert historie om ung universitetskjærlighet i knopp, får en nødvendig ekstra dimensjon når livet med den stadig sykere ektemannen blir tyngre og mer tærende enn hva Jane kunne forestille seg.

Nusseliggjort
Men den spesielle biografien blir gjenstand for intens nusseliggjøring. «The Theory of Everything» virker oppriktig og etterrettelig, men fremstår som historien om Jane og Stephen slik de ville fortalt den på sin egen Facebook-tidslinje.

Det gnisser iblant, de forstyrres av en sjarmerende fremmed som skaper et forførerisk frirom for den utslitte Jane, men egentlig er det ingen her som på noe tidspunkt er noe annet enn oppofrende og omtenksomme, som prøver å gjøre det rette og som aksepterer det med stoisk velvilje når verden ikke går deres vei. Castingen av Redmayne og den barnlig søte Jones sukrer filmen desto mer.

Nå trår ingen av de to feil, og særlig Redmayne klarer å være uttrykksfull og levende også i scenene der han er paralysert i ansiktet og kroppen. Det er godt gjort. Og den sjarmen kommer han aldri vekk fra, selv om han her gjør sitt første, forsiktige forsøk.