Den statiske romanen

Tynn og lite original roman om aldring og ensomhet.

BOK: Norsk skjønnlitteratur, full som den er av sympatiske holdninger til det lille «hverdagsmennesket», er godt forspent med skildringer både av alskens raringer og gjennomsnittsmennesker som for alt i verden ikke vil stikke seg ut.

I fjor sendte Edmund Austigard sin hovedperson B.A. Beckström, statistikeren hvis tilværelse har vært så grå at han ikke engang kaster skygge, ut på taxitur til Sverige. Etter 92 kjedelige år på jorda, vil Beckström omsider ta grep om livet sitt.

På turné

Nå sender Klaus Hagerup hovedpersonen i sin nye roman «Den statiske mannen», 59 år gamle Victor Abel, ut på Europa-turné for å gjøre en liknende reise: Abel vil, etter 32 udramatiske år som konsulent i Teknisk Etat i Fredrikstad kommune, omsider skaffe seg noen minner han kan leve på i alderdommen som venter ham.

«Gift hadde han aldri vært. Det plaget ham ikke. Kvinner kom og gikk. At ingen var kommet til ham, medførte at ingen var gått fra ham heller». En dag møter imidlertid Abel blikket til «The Static Man» i Nygaardsgata i Fredrikstad. Fra det øyeblikket blir ingenting lenger som før i Abels liv: «Beslutningen var ugjenkallelig. Han ville bli en statisk mann han også. Det var bare å sette i gang».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rutinemenneske

Møtet med den menneskelige statuen til tross: Hvorfor dette venneløse, ultrapertentlige rutinemennesket plutselig sjekker inn katta sin på hotell og går om bord på Kiel-ferja, blir jeg aldri riktig klok på – men la gå. Abel reiser til Lübeck og derfra videre sørover. Han ender i Siena, der han møter den danske gatekunstneren Werner Jensen, som i alle fall Abel oppfatter at blir en slags venn – den første i Abels liv. På torv i de europeiske byene han besøker, perfeksjonerer hovedpersonen sine kunster som statisk mann. Abel oppdager nemlig at han både blir sett – og ser andre på en ny, rikere måte – når han selv begynner å stå helt stille.

Fortelleren i «Den statiske mannen» ligger svært tett på Abel selv og ser verden fra hans synsvinkel, selv om ironien nå og da skinner gjennom: «Nei, et liv i ro og fred var ikke noe for Victor Abel. Full fart skulle det være. Fra morgen til kveld».

Abels innsikt både i seg selv og andre later i det hele tatt til å være temmelig begrenset, og kontrasten mellom det nå og da omstendelig-korrekte språket fortelleren/Abel bruker til å beskrive de mest dagligdagse handlinger, er åpenbart ment å ha komisk effekt: «Da rev han seg løs, nikket til pubgjestene, uten at noen nikket tilbake, og gikk ned til Fantasys gourmetrestaurant der han inntok et velsmakende måltid, før han gikk opp i suiten, iførte seg sin blå bomullspyjamas og ble liggende og vri seg i takt med bølgene...»

Uberørt

Noen vil ganske sikkert synes at «Den statiske mannen», som kler sin tragiske ensomhet ut i Napoleon-drakter og plutselig kan bryte ut i «Singing in the rain», er både morsom og rørende i all sin sårhet. Hagerups språk er det ikke noe i veien med. Det kjennetegnes, ved siden av de stadige spørsmålene Abel stiller i tankene og selv besvarer, av korte setninger:

«Victor Abel lukket øynene. Nå så han ingen farger. Nå hørte han ingen lyder. Nå sto han. Ubevegelig. Som en statue». Slik jeg leser den, forsøker romanen å tematisere aldring, minner, ensomhet og (mangelen på) vennskap. Abels historie aktualiserer også forholdet mellom observasjon og deltakelse, å se og bli sett.

Irritert

Problemet er at jeg verken ler eller blir særlig engasjert av Abel og angsten han etter hvert åpenbarer – snarere irritert. Situasjonene Abel kommer opp i framstår for sjelden som interessante og for ofte som intetsigende.

«Den statiske mannen» er, muligens i tråd med tittelen, en roman der handlingen er minimal, og takt- og temperaturskiftene i teksten få. Isteden får leseren pludrende og ikke sjelden temmelig konvensjonelle betraktninger over å ta toget og den beroligende effekten synet av gressende kyr kan ha, og detaljer om måltider og norske skøyteløpere.

Romanen er ganske visst et bokprosjekt det er vanskelig å kalle noe annet enn godmodig og velmenende.

Men i mine øyne blir Hagerups tekst dessverre for tynn på flere måter: Den er verken særlig underholdende eller særlig stimulerende for tanken.