Den stengte døra

ARBEIDSLIV: Når minoriteter holdes ute fra arbeidsmarkedet, sløser vi bort en norsk gullgruve.

DISKRIMINERES I ARBEIDSLIVET: En undersøkelse fra få år tilbake viste at 30 prosent av minoritetsungdom var redd de ville slite med å få jobb i framtida, mer enn dobbelt så mange som norskættede. Diskrimineringen må ta slutt, mener LO-lederen. Her studenter fra HiO ved studiestart.  Foto: Sara Johannessen/HiO
DISKRIMINERES I ARBEIDSLIVET: En undersøkelse fra få år tilbake viste at 30 prosent av minoritetsungdom var redd de ville slite med å få jobb i framtida, mer enn dobbelt så mange som norskættede. Diskrimineringen må ta slutt, mener LO-lederen. Her studenter fra HiO ved studiestart. Foto: Sara Johannessen/HiOVis mer

FOR FIRE ÅR siden gjennomførte Nova en spørreundersøkelse om livene til 11 500 elever i ungdomsskolen og første klasse på videregående skole i Oslo. Ett av spørsmålene de unge ble stilt var om de fryktet problemer med å skaffe seg arbeid. Blant de norskættede ungdommene var det 13 prosent som fryktet arbeidsledighet.

Blant minoritetsungdom var tallet mer enn dobbelt så høyt. 30 prosent av dem var redd de ville slite med å få jobb i framtida.

DESSVERRE var ikke disse ungdommenes frykt ubegrunnet. Gjentatte forskningsrapporter viser at unge med minoritetsbakgrunn har større problemer med å få jobb enn etnisk norsk ungdom. Årsakene kan være sammensatte, men en ting er sikkert: Samfunnet sløser med en viktig ressurs når ikke alle som vil jobbe slipper til. Og når personer med minoritetsbakgrunn opplever å stille lenger bak i køen enn andre, legger vi grunnlaget for segregering og økte motsetninger. Diskrimineringen av etniske minoriteter gjør Norge til et dårligere samfunn.

Minoritetsungdom har ikke selv skylden for at de lykkes dårligere på arbeidsmarkedet enn andre. Mange unge med minoritetsbakgrunn tar solide utdannelser på høyskole- og universitetsnivå, og særlig realfag og teknologiske fag er populære. Likevel møter ungdommene ofte en stengt dør når de skal ut i arbeid.

MEKANISMENE bak utestengingen er etter hvert ganske kjente: Når arbeidsgivere får to jobbsøknader på pulten sin fra søkere med ganske like kvalifikasjoner, har de en tendens til å velge den søkeren som framstår som det tryggeste valget til intervju. Allerede der taper mange med fremmedartede navn. Om personen med minoritetsbakgrunn likevel skulle være så heldig at hun innkalles til intervju, oppstår det samme problemet igjen: Den etnisk norske søkeren framstår som det tryggeste valget, selv av arbeidsgivere som ikke har noe ønske om å diskriminere.

ARBEID ER nøkkelen til integrering. Gjennom arbeid skaffer også etniske minoriteter seg inntekt og ressurser til å delta på andre samfunnsområder. Voksne i arbeid er rollemodeller for barn og unge, som ser at det er muligheter selv om de ikke har norsk opphav. Unge etterkommere vil bedre se nytten av å skaffe seg utdanning når de opplever at voksengenerasjonen gjennom sine kvalifikasjoner har fått uttelling på arbeidsmarkedet.

Også av den grunn er det beklagelig at godt kvalifiserte innvandrere — de som skal være morgendagens foreldre og forbilder for neste generasjon minoritetsungdom — ikke får anerkjennelse for den utdannelsen de bringer med seg. Ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at langt flere fra etniske minoriteter med høyere utdanning er overkvalifiserte for jobbene de er i, enn det som er tilfelle for etnisk norske. Selv om de tar utdanning sliter de altså med å finne relevant arbeid.

FAFO-FORSKER KRISTIAN ROSE TRONSTAD har funnet noe av forklaringen. For noen uker siden presenterte han en rapport som slår fast at norske arbeidsgivere ikke klarer å vurdere kompetanse fra utdanningsinstitusjoner i blant annet Afrika og Asia. Over halvparten av arbeidsgiverne i offentlig sektor, og 40 prosent av arbeidsgiverne i privat sektor, opplyser at de har vanskeligheter med å vurdere slik kompetanse.

Vanskeligheter med å vurdere kvalifikasjonene fra utenlandske institusjoner er imidlertid ikke hele historien. Minoritetspersoner med eksamen fra norske utdanningsinstitusjoner har også store problemer med å skaffe seg jobb etter endt utdanning. Det viser at det ikke bare handler om problemer med å vurdere utdanning og kompetanse fra hjemlandet. Fordommer er en viktig årsak til diskrimineringen, og må bekjempes.

I SLUTTEN av april 2010 ble det avholdt toppmøte om entreprenørskap i USAs hovedstad Washington D.C. På møtet, som ble ledet av president Barack Obama, var Norge representert med norsktyrkiske Dilek Ayhan og norskpakistanske Mahmona Khan.

- Selv om Norge ikke kan sammenlignes med USA i forhold til innvandring, så er det viktig at Norge innser at annet språk og annen kultur sees på som en verdi og ressurs, var budskapet til de to etter møtet. Kahn påpekte at reell menneskelig kompetanse må telle mer enn etnisk bakgrunn. Jeg er helt enig.

I løpet av de 30 siste årene har norsk næringsliv ekspandert voldsomt i utlandet. En oversikt i Mandag Morgen i januar viser at i 1980 hadde de 30 største norske industrikonsernene ni prosent av arbeidsstokken i utlandet, mens den i 2009 var økt til 65 prosent. Og utviklingen fortsetter.

Telenor er ett av selskapene som er store ute. Direktør Grete Skeie ved People and Organization i Telenor forteller i Mandag Morgen (nr 2/2010) at det ikke alltid er like lett å rekruttere. Innenfor noen kompetanseområder kan det være vanskelig å få folk til utenlandsarbeid, og hun nevner Pakistan som et slik land.

DE STORE, norske selskapene, som Telenor, Norsk Hydro, Statoil og Yara, bør se på hvordan de kan øke rekrutteringen av norske ungdommer med minoritetsbakgrunn. Ikke bare har ungdommene kunnskap om landene selskapene operer i, de har også forutsetninger for å lede virksomhetene i tråd med de verdier som den norske ledelsen ønsker skal prege virksomheten.

Innvandrerbefolkningen er med andre ord en enorm ressurs for landet med sin erfaring, kulturforståelse, sitt kontaktnett og sine språkkunnskaper. I dag stenger vi dessverre døra for mange med minoritetsbakgrunn nasjonalt. Min oppfordring er: Bruk dem som døråpnere internasjonalt.

I LO pleier vi å si at arbeid til alle er jobb nummer én. Da må vi stille krav til oss selv, som samfunn, om å ta alle med på laget. Vi må slippe alle ivrige hender og hoder til. Da må både de folkevalgte, som utformer politikk og lovverk, og arbeidsgiverne, som foretar ansettelser, være seg sitt ansvar bevisst. Men også vi i fagbevegelsen har en jobb å gjøre. Våre tillitsvalgte kan spille en viktig rolle både ved å løfte debatten om inkludering av etniske minoriteter, og ved å utfordre arbeidsgiverne til på en ikke-diskriminerende ansettelsespraksis på den enkelte arbeidsplass.

Det kan hende at vi, i likhet med politikere og arbeidsgivere, ikke har gjort jobben vår godt nok. Det tar vi i tilfelle som en utfordring til å bli bedre. Denne jobben er for viktig for det norske samfunnet til at vi kan tillate oss å mislykkes.