Den sterkestes rett

- Sterke prestasjoner, men svakhet i samspillet, mener Dagbladets anmelder om «Sporvogn til begjær».

TEATER: Blanche er sterk, hun kan slåss. Men hun kjemper på bortebane, uten noe ståsted. Dermed knuses og fordrives hun fra en verden styrt og definert av menn.

På Nationaltheatret er hele hovedscenen bygd om til et stort, slitent rom. Inngangen er en lang vindeltrapp, vridd som et DNA-molekyl, byggesteinen for alt liv. Her nede, i Stanley Kowalskis rom, gjelder «The survival of the fittest». Og Blanche er slett ikke fit. Det er hennes tragedie.

Mads Ousdals Kowalski er en direkte, brutal og rå mann.

Han lever sammen med Blanches lillesøster Stella (Trine Wiggen). Forholdet deres er direkte, fysisk - og fullt ut på Stanleys premisser. Men Stella liker det slik. Hun kan leve med det. Og hun venter barn.

Inn kommer Kjersti Holmens Blanche som et spøkelse fra fortida. Søstrene levde på et patrisiergods i sørstatene. Blanche ble, men maktet ikke å holde på eiendommen. De siste månedene har hun levd et liv på tvilsomme Flamingo Hotel, en periode hun trenger å fortrenge.

Livsløgner

Blanche trives best med livsløgner og dempet belysning. Aldring og død truer henne, begjær er liv. Men begjær er også svart og farlig. Blanches ankomst forrykker balansen i hjemmet og starter en kamp på drift og død mellom henne og mannen Stanley.

Kjersti Holmen er ingen sart sørstatsblomst. I Alexander Mørk-Eidems regi er hun like definert av sine uker på Flamingo som sitt liv på godset. Hun er mindre skjør enn på full kollisjonskurs med virkeligheten.

Oversettelsen er bearbeidet, språket er sterkere, mye mer brutalt. Det er også spillestilen.

Mads Ousdals spiller Stanley som en testosteronmotor som går på rent adrenalin. Resultatet er mer brutalt enn attraktivt - til tider brøles det så mye at figurens indre kraft forsvinner. Noe er regigrepet - med en sterkere Blanche blir Stanley mer et utfordret dyr enn en hann i brunst.

Det blir mer brutal maktkamp enn rått begjær.

Kjersti Holmen er god der hun gjør sitt beste for å takle tyren. Replikkene sitter, men i første akt synes det som en redsel for sentimentalitet skaper en uvilje mot å ta ut sårbarheten. Først etter pause får fortvilelsen og desperasjonen fullt uttrykk - særlig i scenene med den ubehjelpelig oppriktige frieren Mitch, hennes siste sjanse til å redde seg inn i en manns omsorg. Den muligheten river Stanley brutalt fra henne.

Destruktivt begjær

Slik det spilles på Nationaltheatret, blir dette en forestilling om kvinners umulige situasjon i en mannsverden, uten sjanse til å leve som helt menneske. Valget står mellom å tilpasse seg som Stella, overbevisende spilt av Trine Wiggen, eller å knuses. Samtidig er det fortellingen om en kvinne som ikke klarer å løse den samme konflikten i seg selv. Blanches begjær er destruktivt, hennes livsløgner flerres av henne.

Og det er mot slutten forestillingen blir sterkest. Når Stanley voldtar Blanche, dreier det seg om makt, ikke drift.

I denne Darwinistiske hulen blir de dyrene som ikke passer inn utstøtt. Utstøtt ikke bare av Stanley, men av sin egen søster. Her forsvinner ikke Blanche så mye inn i galskap som hun forvises, på samme måte som hun selv en gang støtte ut sin homofile ektemann.

Det er et spennende grep, men forestillingen svekkes av at det på tross av sterke rolletolkninger ikke helt oppstår intenst nok samspill. Det beste skjer i karakterene, ikke mellom dem. I kampen for overlevelse forsvinner noe av begjæret.