Den sterkestes rett

STORTINGSREPRESENTANT Carl I. Hagen insisterer på at «finnmarksloven er rasistisk» (Dagbladet 30.5-05), og hevder at jeg ikke berørte «en flik av realitetene» i denne loven da jeg brukte en helside i Dagbladet (19.5-05) til å beskrive den som god og fornuftig. Da er vi stadig uenige om hva som er realitetene her; og enda mer så etter Hagens siste rop om «rasisme».

Ordet «rasisme» ble første gang brukt i 1933 av den tysk-jødiske legen Magnus Hirschfeld (sexologiens far) som tittel på en bok om Hitler-statens behandling av jødene. Manus ble sendt til London og Hirschfeld flyktet til Paris; slik var tilstandene. Den andre som brukte det var den amerikanske fascisten Lawrence Dennis, i boken «The coming american fascism» fra 1936. Begge disse ordets fedre var klare på meningsinnholdet: «Rasisme» betydde og har aldri betydd annet enn «den sterkestes rett» i forholdet folkeslagene i mellom. Og Hirschfeld skiller begrepet klart fra «rasehat, som er den undertryktes uvilje mot undertrykkeren. Forskjellen kommer klart frem om man ser på f.eks. Kautokeino-opprøret, der prest og lensmann var rasister, mens rebellene nok hadde utviklet et rasehat.

MEN NÅ mener Hagen at samene er den sterke part i Norge, og dermed blir finnmarksloven «rasistisk». Å tro at Hagen ikke vet hva han sier fordi han ikke er klar over hva ordene betyr, vil være naivt. For som enhver god populist har han et godt øre for ordenes klang, og vet at «rasisme» låter som en eller annen form for urettferdighet. Derfor bruker han det om finnmarksloven - i den hensikt å få oss til å tro at det er snakk om «den sterkestes rett». At flere folkeslag lever sammen - slik de jo skal og må i Finnmark - er aldri problemløst. Men å hente frem de fæleste, de mest avskyelige, ordene i språket for å beskrive de skritt som nå taes, det bidrar ikke til å lette samkvemet. Og Hagen som snart takker av, bør tenke over om han vil bli husket som en del av løsningen eller som en del av problemet.